Sprutbrekning hos spedbarn

Herrmann undrer seg over om det finnes et snev av medmenneskelighet igjen i verden

Magesekkens kontraksjoner

Jeg henger opp callingrøret, rusler ut på kjøkkenet, og lener hodet mot det avkjølende vinduet. Utenfor står en sementblander og går.

Har jeg lyst på melk? Jeg snur meg og åpner kjøleskapet. Forgjeves prøver jeg å tvinge blikket bort fra fryseboksen. Synet av fryseboksen gjør meg deprimert. Snart må jeg bare ise av kjøleskapet, for isen har nå vokst seg så stor at jeg ikke klarer å lukke igjen døren til fryseren. Kapittelet Vård i den fabelaktige boken Djupfryst i hemmet beskriver nøyaktig hvordan man skal gå frem.

Jeg tar ut kartongen, og lukter på melken. Lukten minner om pappas ånde. Jeg heller melken ut i utslagsvasken mens jeg tygger på ordene jeg har tenkt å la innlede artikkelen om sprutbrekning hos spedbarn. Melken har skilt seg, og er full av klumper. Litt melk spruter ut på linoleumsgulvet. Innledningsordene er: «Hvis passasjen gjennom portnermuskelen hindres, vil magesekkens kontraksjoner drive mageinnholdet opp gjennom spiserøret og ut gjennom …» Ja, det var faktisk først da jeg ble bedt om å skrive en artikkel om sprutbrekning for Ammehjelpens tidsskrift at jeg skjønte hvor mye jeg hadde lært av mammas bøker om sykepleie. Vel … «ble bedt om å skrive» … egentlig var det nok jeg som ba om å få skrive den, hvis jeg skal være helt nøyaktig.

Jeg stirrer ned i utslagsvasken, på klumpene fra melken jeg helte ut. Helt uten at jeg er i stand til å forklare hvorfor, tar jeg en av de større klumpene og legger den på tungen. Jeg svelger den med en grimase. Dette er noe jeg bare må gjøre. Jeg trener på å mestre ubehag. Så tar jeg en annen, og legger den i venstre brystlomme på mammas fine sykepleierkjole, en kjole som har gitt meg utallige gleder opp gjennom årene. Det eneste som bekymrer meg, er at jeg ikke har funnet et fullgodt materiale å fylle utbulningene i brystet med. (Kjolen er vel egentlig designet for kvinner.)

Skal jeg ta en titt på uglen i fryseboksen?

Etter et par måneders forarbeid og oppsetting av alternative disposisjonsskjeletter, skjønte jeg at den største bøygen jeg ville støte på var innledningsordene. Som avslutning på artikkelen, bestemte jeg meg tidlig for å beskrive min egen sprutbrekning da jeg var spedbarn, det vil si gjenfortelle episoden slik den er blitt overlevert til meg av dem som var til stede og vantro så det hele med sine egne øyne. Jeg har også nøye overveid om jeg skal innlemme episoden på barneskolen da alle elevene i klassen fikk riste på et norgesglass med fløte for å lære å lage smør. Gud, som vi ristet! Men etter mange kvaler har jeg bestemt meg for ikke å nevne denne episoden med ett ord.

Hjelp til ammende mødre

Plutselig orker jeg ikke se mer på melken i utslagsvasken. Jeg setter meg ved respatexbordet. Skrapelydene fra sementblanderen som går rundt og rundt atspreder meg.

På gulvet stirrer tusenvis av små melkeflekkøyne på meg, presser meg ut i grøften. Jeg griper allroundkniven, som ligger ved siden av reiseradioen, og begynner å skrape der hvor respatexplatene er sammenføyd.

Jeg ønsker ikke barn i mitt hjem, men den jeg søker trenger på ingen måte å gjennomgå en radioaktiv sterilisering. Det hadde dog vært fint om du kunne tenke deg å stramme brystene litt og fylle dem med eksplosive silikonkuler.

Innledningsordene! De vanskelige innledningsordene! Å, som jeg har tygget på disse ordene! Men endelig fikk jeg hull på byllen. Jeg satt ved vinduet her inne på kjøkkenet, slik jeg alltid gjør, og rev fliser av blyanten med tennene mine, tennene mine som jeg er så glad i. Kommer jeg noen gang til å bruke disse blyantflisene som tannpirkere, eller er alt til ingen nytte? Tannlegen min sier at daglig bruk av tannpirkere er minst like viktig som tannpuss. Til nå har jeg samlet 39 fyrstikkesker med slike blyantfliser. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å slippe å se at tennene faller ut av munnen min, og vender tilbake til moder jord. Det er nok en av grunnene til at jeg har fortsatt med å skrive. På den annen side har vi ikke økonomi til å støtte slik skrivevirksomhet (forbruket er på hele tre blyanter i året), og jeg tror da også at jeg kommer til å slutte med skrivingen så snart jeg får levert artikkelen, denne artikkelen om sprutbrekning hos spedbarn som betyr så uendelig meget for meg. Jeg har jo også, når sant skal sies, lenge gått med planer om å trekke meg helt tilbake, både fra jobben og fra mine private forpliktelser, kanskje heller hjelpe mine venner med deres artikler, ikke nødvendigvis hele tiden prøve å presse meg selv frem i forgrunnen, noe jeg har hatt for vane hele livet, så det er egentlig ikke noe offer å skulle sette punktum for skrivingen. Men et løfte er et løfte. Har jeg ikke gitt dem mitt ord?

Stor og sterk gutt

Deadline for artikkelen var satt til 1. januar. Denne tiden er nå overskredet med godt over ett år (ett og et halvt, for å være nøyaktig), men jeg har fått redaksjonen til å gi meg litt lengre tid. Jeg tar en dag av gangen. De vet hva denne artikkelen betyr for meg, og har gitt meg mye støtte. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ringt ned til dem og fått bekreftet at åpningsordene er fine: «Hvis passasjen gjennom portnermuskelen hindres, vil magesekkens kontraksjoner …»

Jeg løfter høyre fots hæl opp på stolsetet, og begynner å spikke på stortåneglen med allroundkniven. Før trodde jeg at negler består av levende hudceller, men i virkeligheten er de døde, og takk og pris for det. Nå er jeg muligens sulten (det er ikke så lett å tolke kroppens signaler), for jeg vet at jeg trenger mat, jeg vet at jeg trenger mat for å … å drive mageinnholdet opp gjennom spiserøret og ut gjennom … at jeg trenger mat for å bli stor og sterk. Men min eneste svakhet er at jeg er så innkapslet i skrivingen at jeg glemmer de nære ting (ta til meg føde, dra ned etter meg, stumpe røyken, tømme askebegeret, tørke opp etter meg når jeg søler melkeskvetter rundt omkring på gulvet og så videre og så videre og så videre).

Nedbrytende enzymer

Jeg stirrer ned på gulvets mange fett- og melkeflekker. Hvis du boner gulvet, blir det mye lettere å rengjøre det. Dessuten unngår du at stekefett suger seg inn i linoleumen, som hos meg, for her på kjøkkenet er linoleumen blitt så knusktørr etter år uten boning at den har fått små revner. Min lykkerekke denne Lotto-runden er 1, 2, 6, 10, 11, 12 og 16. Jeg har bevisst utelatt de høyeste tallene. Tall mellom 22 og 33 har frekventert unormalt ofte som gevinstnummer de siste ukene, og må nå snart ha brukt opp energien.

For det det hele egentlig dreier seg om, er at jeg ikke liker å sitte sammensunket og spise sammen med andre. Hvorfor er det så vanskelig for bedriftslegen å forstå dette? Jeg avskyr å bli betraktet av innpåslitne familiemedlemmer og venner mens jeg tyller i meg melken så jeg får melkebart, eller gafler i meg maten, presser den inn i munnhulen og tygger den sønder og sammen, akkurat som et annet rovdyr, samtidig som det strømmer spytt og nedbrytende enzymer fra munnhulens spyttkjertler, og disse parer seg med maten, før den til slutt svelges og tilintetgjøres i det nedre fordøyelsesapparatet.

Fordøyelsessystemet strekker seg, ifølge mammas bibel, fra munnhulen til endetarmsåpningen.

Upprepade mjölkstockningar

Men nå har jeg tenkt å gjøre alvor av å legge skrivingen på hyllen og trekke meg tilbake, kanskje heller hjelpe mine venner med deres artikler, ikke nødvendigvis hele tiden eksponere meg selv. Men ingenting av dette kommer på tale før jeg får skrevet ferdig artikkelen om sprutbrekning hos spedbarn.

Og det er ikke så lett som enkelte tror. Jeg spiller nemlig med mange baller i luften samtidig. I tillegg til forsøkene med å fullføre min egen artikkel, har jeg i månedsvis lovet å lage en kopi av Anna-Maj Hermansson Wandts klargjørende artikkel Upprepade mjölkstockningar til fru Gyting i urneavdelingen. Fru Gyting har gjort så mye godt for meg, og må sies å være en av de bærende bjelker i Ammehjelpen. Denne organisasjonen har kontaktpersoner (kvinner) rundt om i hele landet. Disse kan ammende mødre ringe til og få hjelp av hvis de støter på problemer i forbindelse med ammingen. Jeg får ikke lov til å stå oppført på listen over kontaktpersoner. Det gjør ikke noe, for da klassen min på barneskolen skulle lære hvordan man lager smør, helte frøken fløte i et norgesglass, og så gikk glasset på rundgang. Alle elevene ristet kraftig på norgesglasset (jeg fikk også lov).

Jeg har konstant feber. Nå kjenner jeg at hjernemassen min langsomt eser ut innenfor kraniet, som er den en brøddeig Gud har puttet altfor mye gjær i.

Hva det hele egentlig dreier seg om

Ja, jeg bør vel egentlig stikke ned til sentrum i dag, kanskje gjøre alvor av å dra på syngeprøven til Putti Plutti Pott. Jeg tror jeg ville passe perfekt som en av smånissene. Men hva gjør man egentlig på en slik audition? Og dessuten hadde det vært fint å få litt julestemning allerede nå, for når jeg prøver å se i øynene hvor lenge det er til barna kan ta frem adventskalenderne, blir jeg mismodig, ja nesten litt paralysert.

Jeg tror jeg lider av helvetes ild. Mange folk jeg møter på gaten skjønner ikke hva artikkelen min dreier seg om. De fleste bare rister på hodet og smiler fårete til meg, men verst er det å takle alle dem som fniser og tisker og hvisker med delvis bortvendte, lealause kropper mens de rygger bort fra meg, uten å gi meg en sjanse til å oppklare hva det hele egentlig dreier seg om, når jeg går mot dem med utstrakte armer, bare for å oppklare hva det hele egentlig dreier seg om, mens de rygger bort fra meg, slik de alltid gjør, fnisende og med lealause kropper, uten at du får en mulighet til å gjøre rede for deg og oppklare hva det hele egentlig dreier seg om, når du går mot dem med skjelvende, utstrakte armer.

Planer for fremtiden

Jeg er ikke lenger så opptatt av at jeg har en ugle i fryseren, og tror bestemt jeg vil la en definisjon av begrepet sprutbrekning innlede artikkelen, et fast og fint utgangspunkt. Det er viktig å ha noe håndfast å støtte seg til, for nå skjelver jeg som snerken på mammas kakao. Og varmen her inne … men hvis jeg setter opp vinduet, risikerer jeg å sitte i trekk, og det er drepen, ifølge mormor, som de siste årene av sitt liv dessverre fikk det for seg at hun var daværende kong Olavs rettmessige hustru. Hun slet fælt på slutten, stakkar.

Overdreven lufting er, ifølge de nye husordensreglene, ikke tillatt. Hvis jeg lufter, kan artikkelen min plutselig blåse ut gjennom vinduet, og havne i hendene på mennesker med store, svarte pupiller, en type mennesker jeg er blitt advart mot på det kraftigste. Nå kjenner jeg plutselig at hjertet banker, noe som hører med til sjeldenhetene. Det er uhyre vanskelig å tolke kroppens signaler. Det er venene som fører blodet mot hjertet. Arteriene fører blodet fra hjertet og ut i kroppen. Dette ante ikke personalsjefen noen ting om da jeg for tre måneder siden var innkalt til ham for en uformell samtale om min fremtid i etaten, en løssluppen prat om hvordan det gikk, og om hvilke fremtidsperspektiver jeg hadde.

Jeg tror da også at jeg kommer til å legge blyanten på hyllen så snart jeg får levert artikkelen. Den får stå som kronen på mitt livsverk. Jeg har lenge gått med planer om å trekke meg helt tilbake, så det er i bunn og grunn ikke noe offer å skulle sette punktum for skrivingen, for den gjør meg (og mange med meg) bare hugæren allikevel.

Hvis øynene er åpne sår

Jeg reiser meg opp for å se at ikke vaktmesteren søler sement på asfalten. Det er det verste som kan skje nå. Jeg bøyer meg fremover mot vinduet, trenger å kjølnes litt ned. Hodet mitt er en eneste stor hevelse, en verkende, varm kul. Jeg lener meg mot det kalde glasset for å stanse hevelsen. Kommer Ammehjelpen til å kreve at jeg skriver ferdig artikkelen før jeg trekker meg tilbake, eller finnes det et snev av medmenneskelighet igjen i verden?
Hvis øynene er åpne sår, er tennene saltstøtter, fordi vi snur oss og ser oss tilbake. Ord pipler ut, ruller som glødende steiner nedover brystet. Jeg er voksen nå, har sluttet å sikle. Ingen kommer lenger for å blåse på sårene.

Hodet putrer som en gryte med havregrøt. Vindusruten lindrer litt.

Selsomt at ikke solen der oppe brenner opp.

Jeg må snart få stanset hevelsen. Ved juletider kommer sjefene rundt og tar hver enkelt i hånden. Jeg gleder meg virkelig til jul, kanskje særlig julekvelden. Alle pakkene. Helt siden jeg var liten, har jeg ønsket å få spille et av nissebarna i barnemusikalen Putti Plutti Pott, en medrivende fortelling om nissefar som mister skjegget sitt like før jul.

Å, hvor mange ganger har jeg ikke lengselsfullt lent meg slik mot vinduet og stirret ned på den fine asfaltoppkjørselen for å døyve følelsen av å bli spist opp innenfra av slimete mark! Finnes det et mer atspredende syn enn den nydelige asfaltoppkjørselen foran blokken? Fettmerkene og alle de knuste vepsene på vinduet gjør at jeg ikke kan se noe særlig annet enn oppkjørselen, bortsett fra solen som brenner og brenner og brenner uten å bli tilintetgjort. I det fjerne synes jeg at jeg ser postbudet vårt. Nei, slik kan det ikke fortsette. Jeg stormer inn i stuen, river av meg sykepleierkjolen. Nå er jeg tilbake der jeg begynte: i boksershortsen med alle de nusselige julenissene i rødt og hvitt.

Jeg tar på meg en av nylonskjortene jeg har arvet etter en av pappas kollegaer på aldershjemmet. Særdeles viktig er det at øverste knapp blir kneppet igjen. Så tar jeg på meg de fine brune buksene mine, som dessverre har fått litt utbulende knær.

Den lille gutten trygler fortsatt om melk. Jeg gir ham et tupp i magen, og dytter ham av all kraft så han smeller hodet i radiatoren, den trofaste radiatoren som gir meg varme når kulden setter inn. Jeg har feber, eller har jeg det? Det kjennes som om hodet mitt, hodet mitt som jeg er så glad i, er et svartbrent brød Gud (eller mamma) har latt stå altfor lenge i stekeovnen, altfor lenge. Jeg løper ut på kjøkkenet igjen for å kjølne forhodet mot den kalde, deilige kjøkkenruten. For da klassen på barneskolen skulle lære hvordan man lager smør, helte frøken fløte i et norgesglass, og så gikk glasset på rundgang. Jeg kan tydelig se det for meg, som skjer det nå. Ubevisst griper jeg TV-kannen, som står oppå kjøleskapet. Jeg begynner å riste på den med en nesten skremmende iver. Alle elevene ristet så kraftig på norgesglasset at de ble røde i trynet. Jeg fikk dog av en eller annen grunn ikke lov til å prøve. Det gjør ikke noe. Nå må jeg nemlig konsentrere meg om å bli ferdig med denne artikkelen jeg skriver for Ammehjelpen, en organisasjon som prøver å hjelpe ammende mødre når de støter på problemer knyttet til diegivingen.

Trenger vi poteter?

Ja, jeg har lyst på noe godt, kanskje knuste bananer med melk og sukker. Kanskje jeg også skal unne meg litt strøkavring oppå? Jeg setter meg ned ved det fine respatexbordet mitt, men sementblanderen utenfor gjør meg rastløs. Jeg reiser meg opp igjen for å se at ikke vaktmesteren søler sement på asfalten. Jeg lener meg mot det kalde glasset. Nei, jeg kan ikke få meg til å tro at Ammehjelpen kommer til å kreve at jeg skriver ferdig artikkelen før jeg trekker meg tilbake. Det må da vel fortsatt finnes et snev av medmenneskelighet igjen i verden?

Men vindusruten lindrer litt. Og så gleder jeg meg noe helt grønnjævlig til jul. Ved juletider kommer nemlig sjefene rundt og tar hver enkelt i hånden. Ja, det er noe spesielt ved julehøytiden. Jeg stirrer ned på den fine asfaltoppkjørselen. Fettmerkene og alle de knuste vepsene på vinduet gjør at jeg ikke kan se noe særlig. Langt borte synes jeg at jeg ser postbudet virre inn og ut av oppgangene, som en rotte på jakt etter ost. Postombærerne, disse hensynsløse og maktsyke gledesdreperne som slamrer med postkassene for å vekke uskyldige folk som bare ønsker å sove, sove i fred.

Jeg åpner kjøleskapet, og setter meg på huk. Snart må jeg bare ise av kjøleskapet. Hører jeg en ugle flakse rundt inni fryseboksen?

Jeg er sulten.

Etter at mamma og pappa døde, må jeg stå for all matlaging selv. Ved å utgi den velmenende Aleneboerens kokebok, prøver Ingrid Espelid Hovig å slå et slag for oss enslige menn som bor alene, uten søsken, foreldre eller samboere. Men hun burde ha fått bedre hjelp av forlagets redaktører. Kapitteloverskriftene hennes har nemlig en dobbeltbunn og en understrøm av såre følelser som virker forvirrende, selv om de for så vidt setter fingeren på ømme punkter: Trenger vi poteter?, Selv det minste kjøkken trenger litt utstyr og Vi «smaker» også med øynene er bare tre tilfeldig valgte eksempler av mange hundre tusen. Jeg stirrer nå inn i et fettmerke på vinduet; det hersker ingen tvil om at det er mitt fingeravtrykk. Husket jeg å ta ut videokassetten med dokumentarprogrammet om de siamesiske tvillingene i går kveld, eller lot jeg den stå i videospilleren? Må jeg pisse nå? Det er svinaktig vanskelig å tolke kroppens signaler. Jeg kniper øynene hardt igjen av frykt for at jeg skal utvikle en skjebnesvanger urinforgiftning, uremi, hvilket innebærer at nyrefunksjonen svikter, med påfølgende oppsamling i kroppen av slaggprodukter som normalt skal utskilles av nyrene. Det må ha vært dette som skjedde med pappa. For hver gang han fikk anfallene sine, følte jeg det som om leiligheten ble invadert av tusen innfødte som huiet og skrek mens de viftet truende med spisse spyd, og etter det avgrunnsmørke blikket til pappa å dømme var det ikke rart at jeg fryktet for at han skulle rive underkjeven løs fra hodet mitt, eller skjære ut tennene mine med en av løkknivene.

Det var løkkniven jeg skar meg med i går kveld.

Gravide kvinners bisarre lyster

Det har for alvor begynt å trekke kald luft ut av kjøleskapet. Jeg fryser. Og beina mine er blitt helt stive av at jeg har sittet slik på huk foran den kalde kjøleskapåpningen.

Jeg tar ut bananene av nederste hylle, og lukker igjen kjøleskapet. Når jeg reiser meg opp, må jeg støtte meg til vinduskarmen. Obstipasjon er en vanlig plage hos gravide. Jeg har, skam å melde, ikke satt meg så veldig grundig inn i hva dette skyldes. Kvinnen bør imidlertid passe på å spise slaggrik kost (frukt, grønnsaker, grovt brød etc.), og drive daglig mosjon. Pica kalles det fenomen at enkelte gravide utvikler en bisarr lyst til å spise helt ekstreme ting. Det er rapportert om gravide som spiser grønnsåpe, kritt, jord, viskelær, potetmel, støvdotter og papirlim. Jeg håper at Carola ikke hører til den typen kvinner som driver med dette.

Det er ulidelig varmt. Jeg piller meg i øyekrokene for å få ut klumpene som har størknet i løpet av natten. Det er bare fru Gyting som viser forståelse for hvor hardt det er for meg å skulle skrive en artikkel om sprutbrekning hos spedbarn (deadline er utsatt), men hun driver til gjengjeld ustanselig og gir meg klemmer og stryker fingrene gjennom håret mitt mens hun spør hvordan det går, og om det går bedre, om det er noe hun kan gjøre for meg. Jeg legger de størknede tåreklumpene på tungen, sier til meg selv at det er kandissukker. Det smaker bittert. Smaken minner litt om ørevoks, eller verken som dannes under huden etter et stikksår.

Jeg går inn i stuen og henter nøklene mine. Kanskje kaster jeg dem i elven på vei ned til sentrum – hvem vet. Så finner jeg den bruneste av blazerne i klesskapet, den med OL-pinsen på brystlommen. Denne blazeren arvet jeg etter at mannen til fru Lilleborg, Lilleborg, dessverre ble drept under en av Oslo-politiets rutineøvelser. Jeg sjekker at melkesjokoladen og posen med seigmenn jeg kjøpte i går, fortsatt ligger i lommen, og for sikkerhets skyld tar jeg med meg den gjennomsiktige isoleringsteipen. Blazeren kjennes tung som bly. Jeg elsker barn, og så gleder jeg meg som en treåring til jul, ja kanskje særlig til åpningen av alle pakkene. Høyest på ønskelisten dette året står som vanlig de GGG-bøkene jeg mangler. Gyldendals Gode Guttebøker er etter min mening det beste de har utgitt der nede, og siden har det bare gått nedover. Som en god nummer to ønsker jeg meg Karel Puhonys lovpriste Konservering – uden brug af kemiske tilsætningsstoffer, en bok jeg har store forventninger til. Og som nummer tre har jeg satt opp Meierienes historie i 7 bind, men her er jeg litt i tvil. Freddy i kremasjonsavdelingen mener at den er altfor tung for meg. Freddy er god å ha. Han hjelper meg, og jeg hjelper Freddy. Vi hjelper hverandre. Ja, jeg har hjulpet Freddy ved en rekke anledninger. Særlig godt husker jeg da han, jeg og mamma dro ned til by’n for å se på barnetoget på Karl Johan 17. mai 1983. Mamma hadde kjøpt norske flagg og rosetter i rødt, hvitt og blått til oss gutta, og vi satte dem på jakkene våre for hennes skyld, for å unngå oppstyr og konflikter. Freddy trengte litt ekstra omsorg og kontakt denne våren, for han var nemlig i flere måneder alene hjemme fordi moren hans var innesperret for en bagatell, en bagatell som … vel, det støtte dessverre til komplikasjoner under sykehusoppholdet, og det hele utviklet seg til så uhyrlige dimensjoner at jeg er blitt enig med Freddy om aldri å rippe opp i dette.

Under vår felles utflukt denne 17. mai pratet Freddy stort sett hele tiden om leveren sin, og hvilke funksjoner den har. Både mamma og jeg ble imponert av alle kunnskapene hans. Mamma i litt vel stor grad, syntes jeg. Hun kunne jo godt ha tenkt litt på at jeg også gjerne ville være med i samtalen. Mødre!

Les utdrag av Kvinne med bananer her