Styrke i motgang

Det helvetes neseblodet! Ansiktet mitt må se helt forferdelig ut. Pussig at ikke legen tilbyr seg å tørke det bort. Han synes vel jeg ser altfor frastøtende ut. Mens han ser i en annen retning, slikker jeg i meg noe av neseblodet. Jeg har alltid synes at blod har smakt godt. Det er viktig at man ikke viser seg svak, at man ikke viser tegn på at man frykter døden og det kroppslige forfall, selv om det er denne frykten som styrer våre liv. Jeg stirrer på blodet som renner ut av boksen. Hvordan har jeg klart å glemme igjen Vinjes Skriveregler hjemme?

«Blodansamlinger?» spør jeg. Nå kjenner jeg at rotta har begynt å gnage på det største av underarmsbeina og de tilliggende nervene. Det går smertestøt gjennom nervesystemet helt ned til fotsålene. Jeg burde ha reist hjemmefra for lenge siden. Det finnes jo andre byer enn Oslo, hvorfor akkurat hovedstaden? Kunne for eksempel dratt til Bergen og studert ved universitetet der. Nå har de jo fått TV 2 også. Og tenk om det kunne ... tenk om jeg hadde klart å fullføre utdannelsen, men hvor er far, spør jeg meg selv, få meg annen jobb enn den forbeinete korrekturlesingen, kanskje som universitetslærer, hvem vet om ikke en av mine kvinnelige studenter ... jeg kunne arrangere studentfester ved semesterets slutt ... for hvorfor skulle ikke jeg også kunne bli elsket og aktet? Jeg liker blomster. På jobben er det jeg som har ansvaret for vanningen av blomstene. Dette vet jeg mange av damejegerne på setteriet oppfatter som feminint og lite verdig, men det skal være sikkert og visst at jeg kan være hard også. Altfor hard, sier mor. Og hensynsløs.

«Blodansamlinger?» gjentar jeg, for jeg er usikker på om mannen svarte meg mens jeg reflekterte over mitt miserable liv. Hvis han har sagt noe, har det i så fall gått meg hus forbi.

«La meg forklare det en gang til: De rottegiftene som brukes her til lands inneholder antikoagulanter av dikumarolgruppen, det vil altså si warfarin og beslektede stoffer. Disse stoffene hemmer produksjonen av en gruppe koagulasjonsfaktorer, spesielt protrombin, som normalt dannes i leveren og som er nødvendig for normal blodkoagulasjon. Måten dette skjer på er at antikoagulantene virker som antagonister til vitamin K, som er nødvendig for dannelsen av koagulasjonsfaktorene.»

Dette er et utdrag av romanen Kvinne med bananer, utgitt av Per-Erik Skramstad på Gyldendal Norsk Forlag i 1993. Her kan du lese hva anmelderne mente: http://www.skramstad.no/per-erik-skramstad/banankritikk.htm

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Handlingen i Kvinne med bananer

En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.

Elin Brodin i Aftenposten 8. oktober 1993

Dette er en original og stilsikker debut, som dessuten må rangeres blant de mest underholdende bøker jeg har lest på en god stund.
[…]
I hovedpersonens særpregede sinn foregår konstant en manisk aktivitet. Alle inntrykk kjøres gjennom en analytisk kvern, tilsynelatende uten seleksjon, noe som etterhvert fremprovoserer en følelse av desorientering hos leseren. Og selv om vår uopphørlig observerende og dissekerende pasient er en mentalt eller iallfall emosjonelt forstyrret ung mann, med morsbinding og en oppsiktsvekkende fiksering på alskens motbydelige detaljer ved kroppslig forfall og avfall, kritiserer han likevel omverdenen med en intelligent humor som bør kunne stimulere selv den mest åndsfraværende og fantasiløse leser. Riktignok slår hovedpersonens kritikk like ofte tilbake på ham selv, men dette øker jo bare underholdningspotensialet.
    Et kaos av komikk og fasettert ironi flytter grensene mellom fantasi og virkelighet, fremhever det absurde ved vår levemåte og våre betraktninger – og anskueliggjør ikke minst spørsmålene omkring galskap og normalitet på en elegant måte.
    «Kvinne med bananer» har på visse felter mye til felles med Bret Easton Ellis' omdiskuterte roman «American Psycho». Disse likhetstrekkene sannsynliggjør at Skramstad er inspirert av Ellis, selv om «Kvinne med bananer» uten tvil er et selvstendig verk.
    Vår korrekturleser har mer enn en snev av Batemans monomane uttrykksmåte, ispedd lignende umotiverte følelsesutbrudd. Nå skal det medgis at Skramstads hovedperson besitter en noe mer nyansert personlighet og legger for dagen en slags forvirret vilje, om ikke akkurat noen evne, til innlevelse og meningsfylte sosiale relasjoner. Dessuten nøyer han seg med et enslig mord i tillegg til selvmutilasjonen, mens Bateman som kjent parterte de fleste han traff.
    Men Bateman og vår mann har den samme fascinasjon for maskiner, rotter og rockemusikk, samt for bruksanvisninger, reklametekster og annen tom informasjon, eller desinformasjon, som de med fanatisk nøyaktighet lagrer mellom hjernevindingene og repeterer i de selsomste forbindelser. Vår mann er i tillegg begeistret for barnesanger; utdrag fra Egners Karius og Baktus-viser og Lillebjørn Nilsens «En himmel full av stjerner» dukker for eksempel opp hvor man minst hadde ventet det. Her finnes selvfølgelig mye stoff til ettertanke for den som er opptatt av samfunnskritikk.
[…]
Tar jeg ikke mye feil, kommer enkelte til å oppfatte Skramstads tilnærming til stoffet som respektløs og overfladisk, men jeg synes ikke det er grunn til slik kritikk. Teksten appellerer i utgangspunktet mer til intellekt enn til emosjoner; den er finurlig, skarp og blottet for eksplisitt følsomhet. Dette kan sikkert virke like sterkt og fremkalle like interessante reaksjoner som mang en øm skildring, noe avhengig av leserens innfallsvinkel og temperament. Uansett kan det neppe herske tvil om at Skramstad behersker den tilnærmingsmåte han har valgt.
    I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.
    Dette er en usedvanlig overbevisende debut.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her