En sinnssyk fiolinist

Lydene fra barnehagen skraper som sandpapir på trommehinnene mine. Det kjennes som jeg har en sinnssyk fiolinist inni hodet, spillende de mest skjærende lyder som tenkes kan. Forgjeves prøver jeg å overdøve lydene ved å nynne på Bryan Ferrys monumentale Let’s Stick Together, men det er for lenge siden jeg har hørt på den til at nynningen kan ha noen lindrende effekt. Den sitter ikke i kroppen lenger. Mang en gang her i livet har jeg opplevd at folk bevisst har forsøkt å psyke meg ned i gjørma. Er det da ingen annen måte å stenge disse lydene ute på? Kanskje jeg ... hehe ... skal ta en kikk på visdomstannen min, som jeg har i lommen? Hehe, tidligere på dagen var jeg nemlig hos tannlegen og trakk en av de to visdomstennene jeg hadde igjen. Tannlegen min har i alle år mast om å få lov til å trekke de to siste visdomstennene, og nå da det var blitt et stort hull i den på høyre side, ga jeg ham frie tøyler, noe som gjorde ham mer oppstemt og energisk enn jeg kunne huske å ha sett ham på år og dag. Kona hans, som er hans høyre hånd, øver en viss tiltrekning på meg, selv om jeg ikke vil gå så langt som til å si at jeg er forelsket i henne. Det jeg er mest fascinert av ved henne, er måten hun slår hendene sammen på når jeg klemmer til med en grov hentydning, og de yndige «hveselydene» med nesen når hun ler. I dag trodde jeg at jeg hadde fått henne i garnet. Det var mens tannlegen trakk som en forrykt i tannen at det skjedde. Jeg følte et visst ubehag ved å ha de to hengende over meg på denne måten (hun holdt spytt- og blodsugeren), det innrømmer jeg. Derfor knyttet jeg hendene sammen av all kraft, hvilket jeg har fått bekreftet av venner og kollegaer på korrekturavdelingen ikke er helt uvanlig når man er hos tannlegen. Men venstre hånds fingrer hadde en tendens til å klemme på ledningen til blodsugeren, og på et kritisk øyeblikk i uttrekkingsoperasjonen må jeg ha kommet til å klemme hardt på blodsugerslangen. For plutselig grep Elizabeth – la oss kalle henne det – hånden min som holdt om slangen. Jeg tenkte at hun på denne måten ville vise meg at hun skjønte hvor ille jeg hadde det, vise meg litt sårt tiltrengt medlidenhet – til tross for at jeg ikke hadde såkalte fysiske smerter (den herlige bedøvelsen). Det er ofte ikke de fysiske smertene som er verst. Jeg grep derfor enda hardere, og nå også om hennes fingrer. Men etter et par sekunders intens klemming fra min side, mine varme fingrer mot hennes må utvilsomt ha virket eggende på henne, grep hun inn og sa at jeg ikke måtte klemme på slangen, for da fikk hun ikke suget ordentlig.

Dette er en sann historie, kors på halsen, mor og far i døden.

Handlingen i Kvinne med bananer

En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Hilde Hjorth i Puls 19. november 1993

[…]
Personlig savner jeg enkelte steder en litt lunere humor. Men på den annen side; hovedpersonen er jo en sær Ødipus, så hva annet kan man egentlig forvente?

Debutant Per-Erik Skramstad har et godt språk og god fortellerevne, men jeg håper likevel hans neste bok ikke blir så «informerende». Leksikoneffekten; disse lange passiarene med definisjoner, bør etter min mening ikke slite leseren helt ut.

Jeg tror dette er en forfatter vi vil høre mer fra senere. Han har i alle fall overbevist meg om at han ikke akkurat er typen som vil mangle ideer.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no