Et rotteaktig dyr

Til slutt får jeg mannet meg opp til å reise meg fra benken, for man må aldri se altfor mørkt på situasjonen og gi opp uten kamp. Dessuten kan det jo være et liv etter døden. Reinkarnasjon er en fascinerende tanke. Det er nå vitenskapelig bevist at man bare er død i 52 år før man blir reinkarnert, og det er jo ikke så lenge. Men idet jeg reiser meg, hører jeg en merkelig tasling bak meg. Jeg ser meg rundt. Det er ingenting å se. Er det portvakten som har fulgt etter meg og driver gjøn med meg? Eller er det avdelingslederen på korrekturavdelingen som ... eller ...

Jeg skjønner imidlertid raskt at lyden kommer fra busken rett bak benken. Selv om man vanligvis ikke gjør den slags, og selv om muligens portvakten ville ha sparket og slått meg hvis han så meg krabbe rundt på området hans slik, stiller jeg meg på alle fire rett bak benken for å se hva det er for en lyd. Ved å brette til side noen buskgreiner, ser jeg at det inni busken står en av disse aluminiumskassene jeg bet meg merke i da jeg kom inn på sykehusområdet. Jeg kjenner at jeg blir varm og opphisset, uten at jeg kan si hvorfor, men jeg skjønner i det minste at det må være et rotteaktig dyr, eller muligens en fugl, inni kassen. Fordi kassen ligger i skyggen, er ikke heten så påtrengende. På den ene kortsiden er det et hull. For å ta kassen nærmere i øyesyn, løfter jeg litt på den, men det er fryktelig ubetenksomt, for da hører jeg klørne skrape mot metallet mens dyret sklir ned i bunnen av kassen. Enda verre er det imidlertid å høre på det fortvilte dyret krafse seg oppover. Det er en skjærende, ekkel lyd, som når et minne forsøker å ta seg opp til overflaten.

Handlingen i Kvinne med bananer

En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Jannike Kampevold Larsen i Kritikkjournalens skjønnlitteraturnummer 1993

[…]
Her, mot slutten, forstummer den satiriske latteren fra den første delen av romanen. Slutten, med sine nitide beskrivelser av lik, blod, gravforordninger og kistemål, har i sin brutalitet det jeg vil kalle et tekstlig overskudd. Som Mark, beveger også teksten seg mot et «fall», uten mulighet for tilflukt eller redning: «Må jeg fortelle mer?»

Skramstad.no
Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no