Rigor mortis

Men når jeg åpner øynene igjen er Evelyn forsvunnet. Folk forsvinner ofte før du vet ord av det. Må du drive med research når du skal lese korrektur på en roman? Hva har mitt opphold på avdelingen avslørt av ... nei, nå må ikke dette utarte til en kritikk av mor ...

Likner jeg på Omar Sharif? Gjør jeg det? Da jeg var liten, pleide mor å synge for meg på sengekanten: «So ro, lille mann, nå er dagen over. Alle mus i alle land ligger nå og sover.» Det er så hyggelig når foreldrene synger vuggesanger for barna sine. Nå sitter sikkert mor ved telefonen og venter på beskjed om hvorfor jeg ikke kommer hjem.

Man sier at tiden leger alle sår, men det skal jeg være den første til å si bare er noe forbannet dikt og løgn fra ende til annen. Spør bare rottene som har fått i seg antikoagulanter av dikumarolgruppen, det vil altså si warfarin og beslektede stoffer. Disse stoffene hemmer produksjonen av en gruppe koagulasjonsfaktorer, spesielt protrombin, som normalt dannes i leveren og som er nødvendig for normal blodkoagulasjon. Kan ikke indre blødninger være like så smertefulle som utvendige sår? Tiden forverrer alle sår, det er bare det at de etter hvert blir deformert til det ugjenkjennelige, deformert til det normale. Slik fortsetter de å leve inni oss, som tilstivnet atferd, tilstivnet språk, tilstivnet ... nei, hva i all verden er det jeg sitter her og vrøvler om! Har jeg ikke bestemt meg for at dette ikke må utarte til en kritikk av mor? Har jeg ikke avtalt med meg selv at jeg skal unngå alt som kan provosere mors generasjon?

Musklene verker. Jeg er deprimert og føler meg stiv som en stokk. Hadde jeg bare hatt en pute å sitte på! Som oftest arter hodepinen seg som en vill og uartikulert hamring rett bak pannen, men akkurat nå føler jeg et grenseløst trykk i tinningene. Finnes det noen et eller annet sted i verden som ser min lidelse, som klarer å leve seg inn i meg? Jeg er gud hjelpe meg et vrak.

Øystein Norges litteraturhistorie, bind 8

Som Lund og flere andre gir han i romanen Kvinne med bananer (1993) en kritisk framstilling av vår artifisielle verden og det som i postmoderne tenkning er blitt kalt vår hyperreelle verden av bilder og medieskapte illusjoner. Handlingen starter med at korrekturleseren Mark oppsøker et sykehus, angivelig for å drive research i forbindelse med en roman han skal lese korrektur på. Det viser seg imidlertid snart at dette er et bedrag. I virkeligheten skal han legges inn på en psykiatrisk institusjon. Mark er således en upålitelig jeg-forteller - en selvbedrager og en fremmedgjort person som forsøker å holde verden på avstand. Dette er ikke til hinder for at han andre ganger med stort klarsyn avdekker ubehagelige sider ved vårt (medie)samfunn. Med sin dype fascinasjon av medier og reklame, av alt det lettvinte og overflatiske som kjennetegner vår moderne konsumkultur, framstår han som en tidstypisk skikkelse. Enkelte kritikere sammenlignet ham imidlertid også med Oskar Matzerath i Blikktrommen av Günter Grass – på samme tid offer og refser, sårbar og brutal, klok og ondskapsfull. Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Les flere omtaler her

Jannike Kampevold Larsen i Kritikkjournalens skjønnlitteraturnummer 1993

[…]
Her, mot slutten, forstummer den satiriske latteren fra den første delen av romanen. Slutten, med sine nitide beskrivelser av lik, blod, gravforordninger og kistemål, har i sin brutalitet det jeg vil kalle et tekstlig overskudd. Som Mark, beveger også teksten seg mot et «fall», uten mulighet for tilflukt eller redning: «Må jeg fortelle mer?»

Skramstad.no
Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no