Misforståelsen

Det første jeg biter meg merke i når jeg kommer inn på sykehusområdet og ser alle de store bygningene, er sprekkene i murpussen, med former som minner meg om lynnedslag. Lynnedslag er den verste naturkatastrofen som kan ramme en. Jeg begynner å fundere over om disse sprekkene kan symbolisere noe, men tankene blir avledet av at jeg plutselig blir var et stort antall aluminiumskasser – litt større enn skoesker, men flatere. De er plassert innunder busker og langs fasadene, ja selv innenfor gjerdet til sykehuspersonalets barnehage står de. Fra noen av dem slår solrefleksene rett inn i øynene mine. Det kjennes et øyeblikk ut som øynene blir spiddet. Jeg kniper dem hardt sammen, men da blir alle lydene rundt meg overveldende høye, særlig ungenes skrik fra barnehagen. Dette problemet har bare blitt større de siste månedene. Jeg snur meg for å spørre portvakten hvorfor disse kassene står der, men når han ser meg komme tilbake vifter han energisk i den retning han for litt siden hadde forklart meg at jeg skulle gå. Av mangel på mot, eller fordi jeg ikke vil såre ham, sender jeg ham en takkegest gjennom luften og snur meg for å gå innover igjen. Idet jeg snur meg, ser jeg at han slår oppgitt ut med armene og rister på hodet.

Har han lagt merke til at det høyre kinnet mitt er hovent etter bedøvelsen jeg fikk hos tannlegen? Ikke det at det er så farlig, men vakkert er det jo ikke, jeg vil snarere si at jeg likner på ringeren i Notre-Dame, bortsett fra at jeg mangler en pukkel, da. Mange menn er altfor opptatt av utseendet sitt. De har dårlig selvfølelse, noen bruker brystparykk fordi de skjemmes over sitt hårløse bryst, men jeg tror at vi ville fått det mye bedre hvis vi aksepterte hverandre som vi var. I en vakker sang mor har på kassett, heter det: «Om du vil ha meg, får du ta meg som jeg er, du-bi-du-bi-du ...» Disse ordene har virkelig fått meg til å tenke.

Jeg føler meg usigelig klønete og dum, får lyst til å gå tilbake til vakten for å få frem i lyset den riktige grunnen til at jeg snudde meg og gikk tilbake til ham, forklare at episoden bare berodde på en misforståelse. Jeg hater misforståelser. Kanskje det beste ville være bare å la sykehus være sykehus, roman være roman, og dra hjem til mor? Skal jeg dra hjem og lese korrektur på romanen uten å foreta denne researchen? Jeg blir stående litt og nøle mens jeg suger på en sukkerbit jeg har stjålet i kantinen i 4. etasje. Jeg bruker aldri kantinen i 7. etasje, for der har de hovne blærene rottet seg sammen ... jeg blir så grundig deprimert når jeg tenker på hvor ofte vi mennesker ydmyker hverandre, i stedet for å støtte hverandre, oppmuntre hverandre til å utfolde de sidene av oss der vi har vår styrke, spre glede. Inni meg hører jeg portvakten skrike til kollegaen sin at han aldri har sett maken til tulling, disse jævla intellektuelle som ikke kan skru i en skrue engang. Og jeg kan også tydelig høre hvordan mor vil skjelle meg ut hvis jeg går hjem uten å gjennomføre forarbeidet, som hun så innstendig har formanet meg til. I lommene har jeg 13 topakninger med sukkerbiter fra Danisco A/S som jeg egentlig skulle ha gitt mor i går, noe jeg ikke fikk gjort på grunn av en mild uoverensstemmelse om hva slags pålegg jeg skulle kjøpe inn, i grunnen var det bare en bagatell, men den brakte meg litt ut av fatning, den gjorde det.

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Rolf Langstrøm i Fædrelandsvennen 23. desember 1993

[…]
Man burde kanskje ikke trekke på smilebåndet av forskrudde ideer og psykiske handikap, men det er ofte noe befriende over Skramstads roman. Mange av de outrerte utslag som trekkes fram hos Skramstads personer er ikke helt ukjente i våre omgivelser, og som vi regner for å være normale. Så det kan være godt å la latteren runge over dem, i stedet for å gå og irritere seg.
[…]

Oddmund Hagen i Dag og Tid 16. desember 1993

[…]
Men under den komiske overflata (og det er til tider ein grotesk morsom roman) lurer den fullstendige meiningsløysa og tomheita, angsten for døden og lengselen etter døden.

[…]

Det er ein imponerande roman, kanskje litt for masete detaljert her og der, men det er også en del av forteljarens psykologi. Til debutarbeid å vere, er det ambisiøst utan å tippe over i det pretensiøse. Skramstad har gitt eit svært truverdig bilde av eit sinn i oppløysing, og indirekte blir romanen ein grunnleggjande kritikk av eit samfunn på tomgang, spegla gjennom forteljarens pedantiske forvirring der alt og ingenting blir like gyldig, likegyldig. Og eg understrekar: Det er gjort med overskot og svart humor.

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no