Lokalbedøvelse

Jeg blir stående et øyeblikk og se meg om. I sengen nærmest vasken ligger en mann og dormer, eller er død, eller later som om han er død, delvis med ryggen vendt mot meg. Plutselig får jeg en brekning, og et minne fra barndommen velter opp i meg: «Jeg er død!» pleide jeg å rope til mor. Mor (spøkefullt): «Å nei da, skatten min, jeg vet nok at du lever! Jeg kan se at du puster!» Mor og jeg hadde mye moro sammen da jeg var barn. Nå er jeg ikke noe barn lenger, selv om mor mener at jeg ofte oppfører meg som en liten drittunge, og det er jeg helt enig med henne i. Min høyre hånd er ... den er ... det bringer ulykke å hilse på folk med venstre hånd. Sover han, eller bare later han som han ikke ser meg? Man kan ikke uten videre ta det personlig at et menneske ikke ønsker deg velkommen med en gang du går inn av døren. Det kan selvfølgelig hende at han overser meg, slik kollegaene mine gjør. Hugo har det verre. Han er regelrett tatt ut av produksjonen for å skrive en brukerveiledning i forbindelse med dataopplæringen. Vi har det mye bedre nå på avdelingen, selv om jeg ikke får særlig støtte i mine bestrebelser på å få ledelsen til å ... nei, det kan være det samme. Verst hadde jeg det da avdelingen rottet seg sammen mot meg og vi hadde det ene oppvaskmøtet etter det andre, bare på grunn av noen harmløse lapper jeg hadde sendt ut til et par av korrekturleserne (motinnlegg om såkalt ulovlig røyking inne på avdelingen, om hvor printerutskriftene skulle legges og om den krampaktige luftingen enkelte driver med). Disse små lappene – fra min side ment som lystige dunk i siden til kollegaene – ble alle som en lest opp da vi var samlet i plenum, som et ledd i den vedvarende hetsen mot meg – og faktisk også mot mor, som aldri har satt sine bein inne på korrekturavdelingen, annet enn de gangene hun tilfeldigvis har vært på handletur i by’n. (Og da kan jeg jo ikke bare avvise henne!) Nå var alle lappene skrevet på vers, i hvert fall så rimet de, men opplest under slike forhold forsvant den poetiske glansen og humoren, og det var da heller ingen av de tilstedeværende som lo, enn si nikket anerkjennende. Alle mennesker trenger litt oppmuntring og anerkjennelse i ny og ne.

Jeg begynner gradvis å få tilbake følelsen i høyre del av munnen. I hvert fall føles det sånn. Det kan selvfølgelig bare være innbilning. Visdomstannen får jeg aldri tilbake. Var det veikt av meg å gi etter og la ham ta tannen? Kinnet er nok fortsatt i hovneste laget, men jeg går jo ikke akkurat på frierføtter heller. Alf Prøysen hadde skjev munn. Folk er altfor fiksert på hvordan de ser ut. Et hovent høyrekinn behøver absolutt ikke bety livets undergang. Mange kvinner føler seg klumpete og rare, og når sant skal sies har de jo også all grunn til dette, i hvert fall hvis du sammenlikner dem med oss menn, som gjerne er mer muskuløse og senete. Vi skulle lære å verdsette hverandre som vi er. I låten Wonderful Tonight poengterer nettopp Eric Clapton hvor meget han verdsetter sin kjæreste. Den jeg søker må være snill, rolig, ikke være sur i dagevis eller langsint. Du må like et lykkelig familieliv, være seriøs og følsom. Du trenger ikke ha en kropp som Cindy Crawford, men jeg liker våkne og oppvakte jenter med glimt i øyet. Lokalbedøvelsen som brukes ved tannuttrekking er et fabelaktig (her støtter jeg meg til andres vurderinger) lokalanestetikum med karkontraherende middel, nemlig Xylocain-Adrenalin. Det kunne vært artig å prøve dette middelet andre steder på kroppen, men jeg tipper det er reseptpliktig, som de fleste andre midler. I overkjeven setter man infiltrasjonsanestesi, det vil si at man bare bedøver et begrenset område. I underkjeven setter man ledningsanestesi, hvilket innebærer at hele nerven bedøves, slik at hele den ene siden av underkjeven blir følelsesløs. En hebel er et praktisk instrument til å kjøre ned mellom tannen og tannkjøttet. Når du kjenner at hebelen har fått tak under tannen, bender du den ned slik at den nærmeste fungerer som et brekkjern. Lukseringen (løsningen) har nå startet. Du må regne med å måtte røske en del frem og tilbake før tannen løsner skikkelig. Med en tang tar du så godt tak i tannen, og innen 45 sekunder bør den være ute. Visdomstannen jeg trakk i dag satt nede på høyre side – jeg fikk derfor bedøvet hele den ene siden av kjeven, men, som sagt, så er jeg heldigvis ikke ute og går på frierføtter. Du kan ikke gire deg altfor mye opp i din jakt etter en livsledsager. Hugo mener forresten at det er vanlig at den første fasen i et kjærlighetsforhold er preget av tvil og usikkerhet, men at ting normalt jevner seg ut med årene. For sikkerhets skyld tar jeg ned «Røyking forbudt!»-skiltet på veggen. Noe så irriterende og frastøtende har jeg aldri sett i mitt liv. Jeg tror skiltet er satt med 36 pkt. Life – et hårreisende valg

Hilde Hjorth i Puls 19. november 1993

[…]
Personlig savner jeg enkelte steder en litt lunere humor. Men på den annen side; hovedpersonen er jo en sær Ødipus, så hva annet kan man egentlig forvente?

Debutant Per-Erik Skramstad har et godt språk og god fortellerevne, men jeg håper likevel hans neste bok ikke blir så «informerende». Leksikoneffekten; disse lange passiarene med definisjoner, bør etter min mening ikke slite leseren helt ut.

Jeg tror dette er en forfatter vi vil høre mer fra senere. Han har i alle fall overbevist meg om at han ikke akkurat er typen som vil mangle ideer.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Håvard Syvertsen i Vagant 4/1993

[…]
Skramstad er så god at språket hans fort kan bli manér. Det er en desperasjon i boka som truer med å forsvinne i entertainment. Det er rasende morsomt, men noen ganger under lesinga blei jeg litt trøtt. I lengden er det ikke nok å le. På tross av sin underholdningsverdi blir boka litt lang. Språket befinner seg på et ironisk nivå som nesten fungerer for godt. Etter hvert blir det litt repetisjon. Jeg blei sittende og lengte etter at det skulle sprekke opp litt.
[…]

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no