Lange stokker i hendene

«I går,» sier søster Evelyn mens hun stryker hendene katteaktig over skjermbrettets blomster, «holdt Peter Persson et lite foredrag i TV-stuen om flatlus og andre insekter. Han gikk nok i lengste laget med å beskrive detaljene rundt insektenes formering og inntak av føde. Særdeles kvalmende fant pasientene hans beskrivelse av hunn-regnkleggens blodsuging.»

«Mener du Haematopoda pluvialis?» spør jeg retorisk. ‘Nå må du være litt forsiktig slik at du ikke inntar en læremesterholdning overfor de andre på avdelingen her, selv om du er mer åndelig enn de er,’ sier jeg til meg selv. ‘Ja, men skal det være, så skal det være,’ svarer jeg.

«Ja, og hvis vi forsto ham rett, er dette blodinntaket nødvendig for at eggene skal utvikles. Lydløst sirkler den inn det intetanende offeret, lander umerkelig på offerets hud, så stikker kleggen stikkebrodd-snabelen sin inn, pumper antikoaguleringsspyttet sitt inn i hullet, offeret kjenner stikket, farer opp ... og da jeg ropte at det jammen fikk være nok, bare lo Peter Persson av meg. Han følte nok at han måtte pumpe seg litt opp for ikke å miste ansikt overfor de andre herrene som fulgte ‘forelesningen’.»

For ikke å føle meg helt oversett, bryter jeg inn og anbefaler søster Evelyn å gå over til et kosthold basert på Julia Vøldans teorier om syre/base-balansen. Er det ikke forresten snart noe å spise? Jeg anbefaler også Vikki LaMottas 4-trinnsserie «Body Firming System», som jeg (eller kanskje særlig mor) er blitt en overbevist tilhenger av etter gjentatte ganger å ha studert TV-Shops show. Vikki er over 60 år, men hun ser faktisk ut som en tyveåring; smidige lår, smale hofter og bakdel, faste overarmer og hals – uten kirurgiske inngrep, akkurat som Cicciolina, som nå dessverre har brutt med Jeff. Mors favoritt er Cellulite Control Gel, som hun bruker på lår, hofte og sete. Hun sier at man faktisk kan kjenne gelen arbeide på huden. Appelsinhuden er så å si borte, nå er den nesten glatt som bananskall. Facial Concentrate har ikke hatt samme effekt, men hun har sikkert ikke brukt den riktig.

Nå føler jeg at skjermbrettene og alle gjenstandene i korridoren svirrer rundt som en ukontrollert karusell, stemmene stiger og synker, plutselig hvisker de, i neste øyeblikk skriker de, taket nærmer seg, som når et minne forsøker å trenge seg opp til overflaten, så hører jeg bråe, hakkende lattersalver, lyset i korridoren her begynner å blinke, fremmede ansikter presser seg opp mot ansiktet mitt, rekker meg små doseringsesker med piller i, skjærer grimaser eller klaprer med tennene, selv når jeg lukker øynene, som nå, sier at jeg må spise for å bli frisk, men verst er all latteren som gir gjenlyd i korridoren ... latteren ... spotten ... står Evelyn fremdeles foran meg? Hvor er det blitt av alle menneskene? Hva var det søster Evelyn ... hva var det hun sa ... stellebord ... stellebord ... sa hun ikke at det finnes tre hovedtyper stellebord på markedet? For det første har vi de såkalte frittstående stellebord, eller stellekommode med badekar til barnet. Noe må gjøres med det sterke lyset her. For det andre har vi stellebord som festes på badekaret, også med badekar til den lille. Det nytter ikke å si ifra, for ingen tar deg alvorlig allikevel. For det tredje har vi frittstående stellebord, stellekommode eller stelleplass uten badekar. Det er viktig å huske på at låsemekanismen ... låse ... at låsemekanismen må være solid og sikret hvis man velger et sammenleggbart stellebord. Men jeg klarer meg nok, de skal ikke få knust meg, ingen skal kunne si at det gikk samme vei med meg som med fetteren min, folk prøver å trykke meg ned i gjørmehavet, men fortsatt har jeg hodet over overflaten, rundt meg står dere, spottende, leende, hånflirende, pekende, mens jeg gisper etter luft og fortvilet kravler i gjørma for å komme meg opp, så ser jeg alle dere der utenfra le av meg, med lange stokker i hendene som dere prikker borti meg med mens dere får rislinger i kroppen av fryd, hjelpeløs kaver jeg for å holde hodet oppe, så løfter endelig overlegen øksen. Hogg! Hogg! Hogg!

Elin Brodin i Aftenposten 8. oktober 1993

Dette er en original og stilsikker debut, som dessuten må rangeres blant de mest underholdende bøker jeg har lest på en god stund.
[…]
I hovedpersonens særpregede sinn foregår konstant en manisk aktivitet. Alle inntrykk kjøres gjennom en analytisk kvern, tilsynelatende uten seleksjon, noe som etterhvert fremprovoserer en følelse av desorientering hos leseren. Og selv om vår uopphørlig observerende og dissekerende pasient er en mentalt eller iallfall emosjonelt forstyrret ung mann, med morsbinding og en oppsiktsvekkende fiksering på alskens motbydelige detaljer ved kroppslig forfall og avfall, kritiserer han likevel omverdenen med en intelligent humor som bør kunne stimulere selv den mest åndsfraværende og fantasiløse leser. Riktignok slår hovedpersonens kritikk like ofte tilbake på ham selv, men dette øker jo bare underholdningspotensialet.
    Et kaos av komikk og fasettert ironi flytter grensene mellom fantasi og virkelighet, fremhever det absurde ved vår levemåte og våre betraktninger – og anskueliggjør ikke minst spørsmålene omkring galskap og normalitet på en elegant måte.
    «Kvinne med bananer» har på visse felter mye til felles med Bret Easton Ellis' omdiskuterte roman «American Psycho». Disse likhetstrekkene sannsynliggjør at Skramstad er inspirert av Ellis, selv om «Kvinne med bananer» uten tvil er et selvstendig verk.
    Vår korrekturleser har mer enn en snev av Batemans monomane uttrykksmåte, ispedd lignende umotiverte følelsesutbrudd. Nå skal det medgis at Skramstads hovedperson besitter en noe mer nyansert personlighet og legger for dagen en slags forvirret vilje, om ikke akkurat noen evne, til innlevelse og meningsfylte sosiale relasjoner. Dessuten nøyer han seg med et enslig mord i tillegg til selvmutilasjonen, mens Bateman som kjent parterte de fleste han traff.
    Men Bateman og vår mann har den samme fascinasjon for maskiner, rotter og rockemusikk, samt for bruksanvisninger, reklametekster og annen tom informasjon, eller desinformasjon, som de med fanatisk nøyaktighet lagrer mellom hjernevindingene og repeterer i de selsomste forbindelser. Vår mann er i tillegg begeistret for barnesanger; utdrag fra Egners Karius og Baktus-viser og Lillebjørn Nilsens «En himmel full av stjerner» dukker for eksempel opp hvor man minst hadde ventet det. Her finnes selvfølgelig mye stoff til ettertanke for den som er opptatt av samfunnskritikk.
[…]
Tar jeg ikke mye feil, kommer enkelte til å oppfatte Skramstads tilnærming til stoffet som respektløs og overfladisk, men jeg synes ikke det er grunn til slik kritikk. Teksten appellerer i utgangspunktet mer til intellekt enn til emosjoner; den er finurlig, skarp og blottet for eksplisitt følsomhet. Dette kan sikkert virke like sterkt og fremkalle like interessante reaksjoner som mang en øm skildring, noe avhengig av leserens innfallsvinkel og temperament. Uansett kan det neppe herske tvil om at Skramstad behersker den tilnærmingsmåte han har valgt.
    I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.
    Dette er en usedvanlig overbevisende debut.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Skramstad.no
Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no