Inhalere er et fint ord. Innånde er enda finere

Inhalere er et fint ord. Innånde er enda finere. Disse ordene kan tjene som eksempler på forskjellen mellom forstavelsene in- og inn-. In- har vi i fremmedord, inn- i norske ord. Selv er jeg meget fornøyd med denne distinksjonen, men det skulle ikke forundre meg om en av professorene på universitetet mener at den ikke er presis nok. Disse menneskene er det umulig å komme på bølgelengde med, i alle fall for vanlige korrekturlesere.

På grunn av heten, og at klokken er blitt mer enn jeg trodde, for ikke å glemme de gjennomtrengende hylene fra barna, tar jeg meg en sukkerbit til. Når jeg er sikker på at portvakten ikke kan se meg mer, setter jeg meg ned på første og beste benk, like bak en kiosk. Jeg som var i så godt humør tidligere på dagen, fordi mor for en gangs skyld ikke skjelte meg huden full da jeg kom inn på kjøkkenet til frokost, er nå plutselig nedtrykt og matt, fullstendig uten kraft til å fortsette innover. Jeg tar et langt, langt drag av sigaretten med delvis sammenknepne øyne. Det beroliger meg imidlertid å tenke på at jeg i det minste vil bli tatt hånd om raskt og få den nødvendige behandling hvis jeg skulle kollapse her inne på sykehusområdet. Ja, det er faktisk slik at jeg nesten håper at jeg skal få et sammenbrudd av den ene eller andre sorten, nesten som en hevn mot alle dem som får meg til å føle meg liten og verdiløs. For frykter vi ikke alle at det bak livets mur er et stort intet, et mørkt hull hvor ingen tar seg av oss, pleier oss eller bryr seg om oss? Hvem har ikke innerst inne et forpint håp om at det er noe mer etter døden? Et liv så fredfylt og uten ... som syk i en sykehusseng ville jeg få pleie og omsorg, nesten leve som en konge. Jeg ville kunne kommandere sykepleiere til å hente ditt og gjøre datt, kanskje til og med lese små, hyggelige fortellinger for meg. Timmy på reproavdelingen sier dog at det er slutt på at man får hjelp til å stikke inn termometeret, og nytt fra tidligere år er også at man ruller en plastbeskyttelse på termometeret, hvilket jo for så vidt er mer hygienisk. I disse aids-tider kan man ikke være forsiktig nok. Men det verste er at jeg liksom de siste månedene har begynt å føle at jeg mangler en identitet. Dette kan lyde patetisk i manges ører, og jeg vedgår at dette er et forslitt begrep, men jeg tar det i min munn allikevel. OK, jeg er korrekturleser i den og den avisen, og leser korrektur på skjønn- og faglitteratur for et forlag på si, men ingen av disse jobbene gir meg den identiteten jeg ønsker, hva det nå enn er jeg ønsker. En sukkerbit til? OK, en til, da. Men så får resten gå til mor.

Dette er et utdrag av romanen Kvinne med bananer, utgitt av Per-Erik Skramstad på Gyldendal Norsk Forlag i 1993. Her kan du lese hva anmelderne mente: http://www.skramstad.no/per-erik-skramstad/banankritikk.htm

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Noen fragmenter fra Kvinne med bananer

Bånsull - Misforståelsen - Identitet - Grensesetting - Inhalere - Brilleglassene - Candy Girl - Korrekturleser - Sinnssyk fiolinist - Lokalbedøvelse -

Håvard Syvertsen i Vagant 4/1993

[…]
Skramstad er så god at språket hans fort kan bli manér. Det er en desperasjon i boka som truer med å forsvinne i entertainment. Det er rasende morsomt, men noen ganger under lesinga blei jeg litt trøtt. I lengden er det ikke nok å le. På tross av sin underholdningsverdi blir boka litt lang. Språket befinner seg på et ironisk nivå som nesten fungerer for godt. Etter hvert blir det litt repetisjon. Jeg blei sittende og lengte etter at det skulle sprekke opp litt.
[…]

Oddmund Hagen i Dag og Tid 16. desember 1993

[…]
Men under den komiske overflata (og det er til tider ein grotesk morsom roman) lurer den fullstendige meiningsløysa og tomheita, angsten for døden og lengselen etter døden.

[…]

Det er ein imponerande roman, kanskje litt for masete detaljert her og der, men det er også en del av forteljarens psykologi. Til debutarbeid å vere, er det ambisiøst utan å tippe over i det pretensiøse. Skramstad har gitt eit svært truverdig bilde av eit sinn i oppløysing, og indirekte blir romanen ein grunnleggjande kritikk av eit samfunn på tomgang, spegla gjennom forteljarens pedantiske forvirring der alt og ingenting blir like gyldig, likegyldig. Og eg understrekar: Det er gjort med overskot og svart humor.