I tilfelle amputasjon

Jeg puster lettet ut når han er ferdig med foredraget, som inni hodet mitt har paret seg med hylene fra barnehagen. Han er absolutt pen å se til, men rent prinsipielt liker jeg ikke menn som holder monologer, og ikke ønsker å lytte til hva du går og bærer på i ditt indre. Far er død, men mor lever. Blodtapet har i tillegg nå gjort meg så kvalm at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Allikevel har jeg sultfornemmelser. Dessuten vet jeg fra før at vitamin K-antagonister hemmer syntesen av vitamin K-avhengige koagulasjonsfaktorer (II, VII, IX og X) og koagulasjonshemmere (protein C og S) i leveren. Dette er noe jeg har studert på fritiden, og som kom godt med da jeg leste korrektur på boken Vitamin K og dets antagonister, som dessverre ikke gjorde det så godt som forlaget hadde håpet. Ved mangel på vitamin K produseres inaktive koagulasjonsfaktorer og hemmere. Bare warfarin er registrert i Norge. Dikumarol er indisert ved warfarinallergi. Fenylindandion har en annen kjemisk struktur, men den samme antikoagulante effekt som warfarin og dikumarol. På grunn av ikke-blødningsrelaterte bivirkninger skal fenylindandion bare brukes ved warfarin- og dikumarolallergi. Jeg kan ikke få uttrykt hvor glad jeg er for at mor ikke ser meg mens jeg ligger slik med hånden i rottekassen. Det ville ikke vært til å bære, verken for henne eller meg.

Mens jeg ser blodet renne i strie strømmer ut av hullet, kommer jeg til å tenke på at jeg i natt hadde en drøm, som jeg først nå skjønner var et forvarsel om hva jeg skal oppleve her på sykehuset. Den foregår på et sykehusområde, som ser ut til å være vanskjøttet og forfallent. Jeg går frem og tilbake langs de asfalterte sykehusveiene. Det er vanskelig å komme seg frem, for jeg må hele tiden styre unna en masse dritt som ligger strødd i veien: skitne sykehussenger, fødestoler, operasjonslys, kniver, sprøyter, pinsetter, bekken, tomme og fulle tablettglass, mortikulatorer, narkosemasker, instrumenter til å skjære barn løs fra moren, fødselstenger, hvite frakker (nå svarte av skitt), otoskop, grønne operasjonsluer, stetoskop, reagensrør og blodtrykksmålere. Alt dette ligger strødd utover midt i veien, skittent og forfallent. Det rare er at jeg faktisk ikke bekymrer meg over forfallet. Helt til jeg legger merke til en tre år gammel gutt som står naken i veikanten på alle fire. Hender og føtter er bundet med meitemarktykke rep til noe av det tyngre sykehusutstyret. Kroppen hans bærer absolutt preg av å ha blitt utsatt for ... hva skal man si ... vold. Blåmerker har alltid frastøtt meg. Indre blødninger. Blått blod. Far. Men de døde må få hvile i fred. Når jeg nærmer meg ham, legger jeg merke til at han er helt stiv av skrekk, og dessuten gjennomfrossen. Han «hutrer», som man sier. Jeg legger hånden min på den iskalde ryggen hans. Forsømte barn kan ofte finne redning i kontakt med forståelsesfulle voksne. Dette har jeg sett med egne øyne i to debattprogram på NRK TV. «Hvorfor går du ikke hjem til mamma’n din?» spør jeg åpen til sinns. «Burde du ikke gå hjem til mamma’n din?» Det går et grøss gjennom ham. Jeg tar frem nøkkelknippet og klirrer med nøklene tett inntil det ene øret hans for å se om han hører noe i det hele tatt. Igjen grøsser han. «Fryser du?» spør jeg medfølende. Han nikker med stive, kantete bevegelser. «Kan du ikke snakke?» spør jeg. Han nikker igjen. Rykningene i ansiktet og den stive kroppsholdningen begynner å gå meg på nervene. «Fryser du?» gjentar jeg, denne gang ... hva skal jeg si ... litt irritert. Han forsøker å snakke, men er tydeligvis så forfrossen eller i sjokktilstand at det bare kommer noen ynkverdige gurglelyder ut av munnen hans. «Du lyver vel ikke?» spør jeg og risper ham litt forsiktig på overarmen med en av nøklene mine. Det blir en hvit stripe i huden. Rister han på hodet? Det er umulig å avgjøre. Jeg risper enda en gang, denne gang litt hardere, og med en skarpere nøkkel (inngangsnøkkelen hjemme). Litt blod pipler ut. Mange overser den psykiske vold utallige barn utsettes for, og fokuserer ensidig på den fysiske. Hvem kan ha bundet ham (nesten profesjonelt) på hender og føtter? Jeg spør ham hvorfor han lyver – vet han ikke at det er sommer, kan han ikke se solen ... og har han ikke fått med seg at det er den verste hetebølgen i manns minne?

Unger er lunefulle. Det verste er når de anklager deg for noe du aldri har gjort, og får foreldrene med på en hetskampanje mot deg.

«Se, en svarttrost!» skriker jeg plutselig og løfter armen for å verne ansiktet. På en grein like over meg sitter en svarttrost og hakker på en meitemark. Med ett er jeg blitt stiv av angst. En eldre mann som akkurat da går forbi meg, irettesetter meg fordi jeg ikke ser at det er en ugle. OK, så er det en ugle. Er slike ugler farlige for mennesker? Mens jeg grunner over dette, begynner den å fly fra grein til grein. Noen ganger flyr den rett inn i greinen, som om den er blind. Det er skremmende. Har uglen rottehale, eller er dette noe jeg innbiller meg? Jeg er redd den skal miste kontrollen og gå til angrep på meg. Den eldre mannen mener at ugler ikke kan se særlig godt om dagen, og at det ikke behøver bety noe at den stanger i greinene. Men jeg er ikke overbevist. Hvordan kan du være sikker på at den ikke kommer til å gå til angrep? Finnes det ikke utallige historier og filmer om fugler som har gått fra forstanden og hakket løs på menneskers øyne?

Hvis det skulle vise seg at jeg må amputere vekk armen, fordi den er uhelbredelig infisert, eller hvis den sitter så godt fast i hullet at den ikke lar seg rive løs, vet jeg ikke om jeg noen gang vil være i stand til å se mor i øynene igjen, især hvis det skulle vise seg at jeg ikke ... at jeg ... at jeg ikke kommer til å klare å lese korrektur på romanen hun har hentet til meg. Hun må vel nå snart ha nådd en grense for hva hun kan klare fra min kant.

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Linn Ullmann i Dagbladet 4. oktober 1993

[…] «Kvinne med bananer» er en ekkel, slitsom og utrivelig bok. […] Skramstad ønsker ikke å underholde oss, han vil dra oss nedover. […] Per-Erik Skramstad har, til debutant å være, skrevet en imponerende konsekvent roman. den er intelligent, satirisk og gjennomtenkt.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Hilde Hjorth i Puls 19. november 1993

[…]
Personlig savner jeg enkelte steder en litt lunere humor. Men på den annen side; hovedpersonen er jo en sær Ødipus, så hva annet kan man egentlig forvente?

Debutant Per-Erik Skramstad har et godt språk og god fortellerevne, men jeg håper likevel hans neste bok ikke blir så «informerende». Leksikoneffekten; disse lange passiarene med definisjoner, bør etter min mening ikke slite leseren helt ut.

Jeg tror dette er en forfatter vi vil høre mer fra senere. Han har i alle fall overbevist meg om at han ikke akkurat er typen som vil mangle ideer.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Skramstad.no
Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no