Hold barn unna

Jeg setter fra meg kassen. På lokket står det skrevet: «Hold barn unna!» Denne korte og konsise teksten er satt med Extrabold extended Bembo Original 24 pkt., et valg av typesnitt og skriftsnitt jeg finner både djervt og originalt. Personlig ville jeg nok valgt Regular condensed Bembo Roman, men smaken er som baken. Det er Thorwald på annonsesetteriet som har lært meg alt jeg vet om skrift. Ja, han har vel i årenes løp nesten blitt som en far for meg. Vi leser alle annonser dobbelt, det vil si at de blir lest av to korrekturlesere før de sendes ut til retting. Hadde det ikke vært for støtten fra ham, og fra Robert (for ikke å glemme Hugo), ville jeg neppe holdt ut denne så til de grader ... på lokket står det også en firmalogo for firmaet Rottoform. Til denne logoen har man benyttet seg av et skriftsnitt jeg aldri har sett før, det er en såkalt fantasiskrift, der bokstavene rent grafisk utgjør en rottekropp. Det er nettopp når form og innhold samsvarer på denne måten du får en følelse av mening og orden. La meg nevne et annet eksempel: Kvinnebladet Mother & Child har en logo der &-tegnet og «child» står inni o-en i mother, for å lede assosiasjonene til barnets symbiose med moren. Dette bladet fortjener en større leserkrets enn det har i dag. Abonnement kan bestilles gjennom Distribusjonssentralen. I dag har psykologien kommet så langt at den også poengterer farens rolle i det lille barnets liv, hvilket avspeiler seg i tittelen på det norske bladet Foreldre & barn. De skriftsnitt dette magasinet benytter seg av er etter min mening frastøtende, barnslige og urovekkende, både når det gjelder førstesiden og selve artiklene.

Men som revet ut av en drøm, farer jeg opp, og løper det forteste jeg kan bort til kiosken. I kioskhullet stirrer en jente i 18-årsalderen apatisk på meg mens hun tygger på en tyggegummi. Hun smatter. Mor hater folk som smatter. Jeg blir alltid så klønete overfor jenter i denne alderen. Nå føler jeg at jeg er tyggegummien i munnen hennes. Håret hennes er feminint bustete. Hun må så vidt jeg kan bedømme først ha rullet det opp noen minutter på varme papiljotter, antakeligvis av den myke, bøyelige gummipapiljottsorten som kobles til nettet. Hun har nok neppe latt papiljottene kjølne helt før hun tok dem ut, men hun profitterer på sine mørke, nesten diabolske øyne, som avleder folk fra de bagatellmessige defektene ved håret hennes. Andpusten får jeg stotret frem spørsmålet om hva det er i kassene ... kan hun si meg hva det er i aluminiumskassene ... vet hun ... har hun hørt ... kan det stemme at ... men det er da vel ikke mulig at ... og for at det ikke skal herske noen tvil om hvor jeg står, stammer jeg frem at jeg er for en rettferdig fordeling av jordens ressurser. Piken ser nedlatende på meg, og uten å svare peker hun i retning av en vaktmester som står og skrur på en kran 50 meter unna. Å, hvor historieløse og likegyldige er ikke ungdommen av i dag! «Han der borte?» spør jeg med så mørk stemme jeg klarer. «Dæ!» svarer hun. Det er også mulig at hun sier «Hæ?» eller «Ja!» eller «Bæ!» – så oppskjørtet som jeg er, er det helt umulig å avgjøre. Piker i 18-årsalderen har enten en tendens til å fnise når de ser deg, eller se ned på deg som om du er en treåring. Jeg kan øyeblikkelig se at hun er av den lunefulle og utilnærmelige typen. I prinsippet mener jeg at piker er mest attraktive når de er mellom 16 og 19 år (helst jomfruer), men det finnes utallige unntak. Man skal ikke skjære alle over en kam. Mor har sagt at det er det samme for henne hva slags kvinne jeg velger meg, bare hun ikke er løsaktig og lunefull. Jeg hater løsaktige og lunefulle kvinner. Dessuten tror jeg nok mange menn har urealistisk store forventninger til seksuallivet i et ekteskap, i hvert fall de som tror det skal bli like spennende som i pornobladene. Hugo på jobben mener at bananer har en svakt lakserende virkning. Dette bare ler legen min av, og sier at jeg kan spise så mange bananer jeg vil – jeg må bare ikke tro at jeg blir kvitt obstipasjonen på den måten. Det er ikke lett å vite hvem man skal tro på.

Handlingen i Kvinne med bananer

En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.

Elin Brodin i Aftenposten 8. oktober 1993

Dette er en original og stilsikker debut, som dessuten må rangeres blant de mest underholdende bøker jeg har lest på en god stund.
[…]
I hovedpersonens særpregede sinn foregår konstant en manisk aktivitet. Alle inntrykk kjøres gjennom en analytisk kvern, tilsynelatende uten seleksjon, noe som etterhvert fremprovoserer en følelse av desorientering hos leseren. Og selv om vår uopphørlig observerende og dissekerende pasient er en mentalt eller iallfall emosjonelt forstyrret ung mann, med morsbinding og en oppsiktsvekkende fiksering på alskens motbydelige detaljer ved kroppslig forfall og avfall, kritiserer han likevel omverdenen med en intelligent humor som bør kunne stimulere selv den mest åndsfraværende og fantasiløse leser. Riktignok slår hovedpersonens kritikk like ofte tilbake på ham selv, men dette øker jo bare underholdningspotensialet.
    Et kaos av komikk og fasettert ironi flytter grensene mellom fantasi og virkelighet, fremhever det absurde ved vår levemåte og våre betraktninger – og anskueliggjør ikke minst spørsmålene omkring galskap og normalitet på en elegant måte.
    «Kvinne med bananer» har på visse felter mye til felles med Bret Easton Ellis' omdiskuterte roman «American Psycho». Disse likhetstrekkene sannsynliggjør at Skramstad er inspirert av Ellis, selv om «Kvinne med bananer» uten tvil er et selvstendig verk.
    Vår korrekturleser har mer enn en snev av Batemans monomane uttrykksmåte, ispedd lignende umotiverte følelsesutbrudd. Nå skal det medgis at Skramstads hovedperson besitter en noe mer nyansert personlighet og legger for dagen en slags forvirret vilje, om ikke akkurat noen evne, til innlevelse og meningsfylte sosiale relasjoner. Dessuten nøyer han seg med et enslig mord i tillegg til selvmutilasjonen, mens Bateman som kjent parterte de fleste han traff.
    Men Bateman og vår mann har den samme fascinasjon for maskiner, rotter og rockemusikk, samt for bruksanvisninger, reklametekster og annen tom informasjon, eller desinformasjon, som de med fanatisk nøyaktighet lagrer mellom hjernevindingene og repeterer i de selsomste forbindelser. Vår mann er i tillegg begeistret for barnesanger; utdrag fra Egners Karius og Baktus-viser og Lillebjørn Nilsens «En himmel full av stjerner» dukker for eksempel opp hvor man minst hadde ventet det. Her finnes selvfølgelig mye stoff til ettertanke for den som er opptatt av samfunnskritikk.
[…]
Tar jeg ikke mye feil, kommer enkelte til å oppfatte Skramstads tilnærming til stoffet som respektløs og overfladisk, men jeg synes ikke det er grunn til slik kritikk. Teksten appellerer i utgangspunktet mer til intellekt enn til emosjoner; den er finurlig, skarp og blottet for eksplisitt følsomhet. Dette kan sikkert virke like sterkt og fremkalle like interessante reaksjoner som mang en øm skildring, noe avhengig av leserens innfallsvinkel og temperament. Uansett kan det neppe herske tvil om at Skramstad behersker den tilnærmingsmåte han har valgt.
    I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.
    Dette er en usedvanlig overbevisende debut.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no