Fødselskanalen

Oppgitt går jeg tilbake til aluminiumskassen bak benken. Hva kan få mennesker til å behandle rotter så kynisk? Og har man forsket nok på hva som skjer med barn som vokser opp i familier der en av foreldrene (eller begge) er alkoholikere? Det er så mye aggresjon inni meg som jeg ikke får ut, så mye fortvilelse. Hadde jeg vært kvinne, ville jeg sikkert begynt å tute, men jeg bestemmer meg for å vise omverdenen hva jeg duger til, i tilfelle for eksempel portvakten fortsatt holder øye med meg. Jeg setter meg på knærne foran busken og bøyer greinene til side. Mens rotta kravler rundt og skraper med klørne mot metallet, legger jeg hendene langs langsidene, som en slags lyddempere, men det ville kanskje ha vært bedre å bruke dem til å holde for ørene. For de skjærende lydene skjærer seg bare dypere og dypere inn i hjernemassen min. Rottas bevegelser vibrerer i hendene mine. Jeg får frysninger nedover ryggen. Inni kassen forsøker et liv fortvilet å komme ut. Mor er kristen. Hun har alltid vært imot abort. Er det ingenting jeg kan gjøre?

Jeg ser meg rundt. Det er ingen å se, i hvert fall ikke noen jeg har lyst til å be om hjelp fra. Og barnehageansatte er det ikke noe godt å få ut av. Jeg jobbet i min ungdom, hehe, som assistent i en barnehage. Så mange intriger og løgnaktige ... du skal ikke utsette til i morgen det du kan gjøre i dag. Jeg stikker så mine pianofingrer og min tynne, vevre hånd forsiktig inn i hullet på kortsiden. Hånden glir overraskende lett inn. Det spørs allikevel om jeg ikke burde ha smurt armen inn med litt olje. Om 10–15 år, når tankene har falt til ro og jeg kan betrakte denne perioden av mitt liv med krystallklare øyne, kommer jeg sikkert til å ... men det er lett å være etterpåklok, sier mor. Det er en merkelig følelse – godt fordi metallet kiler meg langs underarmen, men også litt skremmende. Og plutselig slår det meg at jeg kan sette fast hånden, hvis jeg er riktig uheldig. Men det er nå bare et lite stykke til før armen er inne helt til albuen, så jeg må nesten ... litt til ... nå gjør det litt vondt, faktisk ... men det går sikkert bra ... litt til nå, så kan jeg trekke den ut ... jeg må helt inn ... kom igjen, hører jeg en formanende stemme si inni meg, den minner litt om fars ... kom igjen, ikke gi deg ... nå er det ikke langt igjen ... litt til nå ... press litt hardere ... kom igjen ... vis hva du står for ...

Mens jeg ligger slik og presser, kommer jeg til å tenke på romanen jeg har fått i oppdrag å lese. Handlingen skal foregå på et slags sykehus, og hvis jeg tolket forlagsredaktøren riktig skal det være en beskrivelse av helt vanlige, lidende mennesker, men alt er visstnok satt på spissen og forvrengt, slik at leseren blir lurt til å tro at han ikke er del av den virkeligheten boken beskriver. Eller er det slik at leseren blir lokket inn i romanens fiktive verden for å bli konfrontert med seg selv? Jeg har glemt hva redaktøren sa. Det var absolutt en bommert å si ja til dette romanprosjektet. Du har liksom ikke alltid så lett for å oppfatte hva folk sier til deg på telefonen, det blir liksom alltid så kaotisk. Uansett føler mor at jeg trenger å drive litt research før jeg gir meg i kast med den, og det er derfor jeg er her. Mor forsikret meg om at hun kunne hente den på forlaget siden hun allikevel skulle til byen. En samvittighetsfull korrekturleser kan aldri arbeide grundig nok, det er hennes motto.

Så, endelig er albuen kommet gjennom hullet. Jeg har imidlertid ikke støtt på innsiden av veggen ennå, så jeg får fortsette litt til. Hadde jeg bare hatt et glidemiddel! Det gjør litt vondere nå, men det er godt å få det unnagjort. Det tjener jo ingen å utsette til i morgen det man kan gjøre i dag, for å sitere mor. Sugar, tuttututtututtu ... Plutselig går det opp for meg hvor stor påkjenning det er for barnet å bli presset gjennom fødselskanalen. Likheten mellom barnet og meg er påfallende, forskjellen består vel bare i at jeg vil inn og barnet ut.

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Øystein Norges litteraturhistorie, bind 8

Som Lund og flere andre gir han i romanen Kvinne med bananer (1993) en kritisk framstilling av vår artifisielle verden og det som i postmoderne tenkning er blitt kalt vår hyperreelle verden av bilder og medieskapte illusjoner. Handlingen starter med at korrekturleseren Mark oppsøker et sykehus, angivelig for å drive research i forbindelse med en roman han skal lese korrektur på. Det viser seg imidlertid snart at dette er et bedrag. I virkeligheten skal han legges inn på en psykiatrisk institusjon. Mark er således en upålitelig jeg-forteller - en selvbedrager og en fremmedgjort person som forsøker å holde verden på avstand. Dette er ikke til hinder for at han andre ganger med stort klarsyn avdekker ubehagelige sider ved vårt (medie)samfunn. Med sin dype fascinasjon av medier og reklame, av alt det lettvinte og overflatiske som kjennetegner vår moderne konsumkultur, framstår han som en tidstypisk skikkelse. Enkelte kritikere sammenlignet ham imidlertid også med Oskar Matzerath i Blikktrommen av Günter Grass – på samme tid offer og refser, sårbar og brutal, klok og ondskapsfull. Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Les flere omtaler her

Rolf Enger i Bergens Tidende 14. februar 1994

[…]
Ved at boken er full av all slags unyttig kunnskap som presenteres med stort alvor, får jeg en følelse av at den på sett og vis driver gjøn med en type «lærde» romaner, i norsk litteratur for eksempel Ole Robert Sunde eller Jan Kjærstads bøker. […] Skramstad skriver i det hele med en postmoderne ironisk bevissthet. Romanen er tuftet på språklig lekenhet, parodi og dialog med annen litteratur fremfor sjelelig trykk eller en god fortelling. Her er intet føleri, ingen forsøk på å klargjøre årsakssammenhenger, ingen utvikling eller håp, men en nesten beckettsk dysterhet.

[…] romanen vill tjent mye på en innkorting […] unødvendig ensformig ved at alle personene snakker og tenker på samme måte som hovedpersonen […] mye av spensten forsvinner.

Disse innvendingene til tross; Per-Erik Skramstad er mer enn en lovende debutant. Han har levert en subtil og original samtidsroman av klasse.

Skramstad.no
Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no