You are my candy girl

Jeg ser på klokken. Inni meg hører jeg fragmenter av en sang som var uhyre populær i min barndom: «Sugar, tutturuttututtu, ah, honey honey, tuttupappatuttu, you are my candy girl, and you got me wanting you!» Dette var ... tror jeg ... en av The Beatles’ største suksesser i 60-årene. Jeg tror den ble released i 65, men det kan også ha vært i 69. Er det da ikke mulig å få ungene til å tie stille? Hvordan er det mulig at tiden har flydd så fort? Går klokken min riktig? I dette nesten uutholdelig skarpe sollyset er det dessuten vanskelig å se hva klokken egentlig er. Jeg må skygge for urskiven med høyre hånd. Lenge har jeg vært fornøyd med den. Det er et elegant herreur med visere av flytende krystaller – også sekundviser. Gullfarget urskive og lenke, sikker lås. Urskiven, som har romerske tall, har en diameter på 35 mm. Førpris 119,50, nå kun kr 9,90. Det er en dårlig klokke, det innser jeg nå. Det verste ved å gå og nynne på en slik låt inni deg, er at du aldri blir kvitt den, den kverner og maler inni deg, til du til slutt føler at du er helt pulverisert. Ah, honey honey ...

Handlingen i Kvinne med bananer

En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.

Oddmund Hagen i Dag og Tid 16. desember 1993

[…]
Men under den komiske overflata (og det er til tider ein grotesk morsom roman) lurer den fullstendige meiningsløysa og tomheita, angsten for døden og lengselen etter døden.

[…]

Det er ein imponerande roman, kanskje litt for masete detaljert her og der, men det er også en del av forteljarens psykologi. Til debutarbeid å vere, er det ambisiøst utan å tippe over i det pretensiøse. Skramstad har gitt eit svært truverdig bilde av eit sinn i oppløysing, og indirekte blir romanen ein grunnleggjande kritikk av eit samfunn på tomgang, spegla gjennom forteljarens pedantiske forvirring der alt og ingenting blir like gyldig, likegyldig. Og eg understrekar: Det er gjort med overskot og svart humor.

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no