Blod på tann
Plutselig kjenner jeg rotta sette tennene i underarmen min like over håndleddet. Jeg skriker opp. Dette må virke skremmende på rotta, for gjentatte ganger hogger den seg fast på forskjellige steder i underarmen og rister vilt på hodet, hvilket øker smerten min betraktelig. Heten er også uutholdelig, og solen skinner altfor sterkt. Jeg river og sliter for å få løs armen, men den sitter dønn fast. Nå er vi jo alle ofte litt overspente, med en uhensiktsmessig frykt for at ting skal gå galt, ja mange er endog redd for døden, selv i ung alder. Åpningen av den nye norske TV-kanalen TV 2 gikk mye bedre enn mor og jeg hadde fryktet. Dan Børge ledet åpningsshowet på en forbilledlig måte, selv om det må innrømmes at han har for mange krøller til å kunne gi meg full valuta for pengene, for ikke å nevne de ekstremt store mellomrommene han har mellom tennene, hvilket han, for å bruke mors ord, «ikke kan noe for». Ikke noe av det mor og jeg fryktet mest skjedde. Og da kvelden ble avsluttet med fyrverkeri på himmelen og et kjempekor som sang «Ååååå, TV 2 er åpnet, ååååååå!», eller noe liknende, kunne mor og jeg puste lettet ut, vel vitende om ... hvis jeg bare hadde hatt litt smør eller olje, så kunne jeg sikkert fått den til å gli ubesværet ut! Tanken på smør får meg plutselig til å kjenne hvor sulten jeg er, magen rumler og skriker som små fugleunger. Jeg vrir meg og stønner, og kan i farten ikke huske å ha hatt så store smerter før i mitt liv. Det må i så fall ha vært da far gikk bort, men et barn er vel ikke i stand til å føle særlig smerte, så dårlig utrustet det er intellektuelt, sammenliknet med voksne.
«Hva i all verden er det han driver med?» hører jeg en stemme bak meg si. Jeg vrir meg rundt så godt jeg kan for å se hvem det er som snakker, problemene er jo ofte ikke så store som man vil ha dem til, men når jeg gjør det faller mors sukkerbiter ut av lommen på blazeren. Aldri før har jeg følt meg så ydmyket. Der står en pent kledd herre i 60-årene sammen med en yngre mann, også han pent kledd. Jeg gjetter at de er leger. De har sikkert hørt skrikene mine. Det føles som om hele verden har hørt skrikene mine. Der og da beslutter jeg meg for at det må bli en slutt på at jeg skriker ut om mine lidelser til alle og enhver. Det har aldri hjulpet meg før, og kommer aldri til å hjelpe meg i fremtiden.
«Hjelp meg!» får jeg hvisket frem. Stemmen min er merkverdig hes, nesten rodstewartsk («I Am Sailing»). Og for at de ikke skal tro jeg er en vaskehjelp eller en korrekturleser, glipper det ut av meg: «Jeg er lege ... spesialist ...»
De to mennene ser på hverandre.
«Løp og hent hjelp, du,» sier den eldre herren.
Den unge mannen løper av gårde. Herren i 60-årene setter seg på kne ved siden av meg, griper venstrehånden min og tar pulsen mens han ser på armbåndsuret sitt. Han har måne. Mens han gjør dette, synes jeg han sier «kommaregler ... tragisk», men så skjønner jeg at han må ha sagt noe annet, mer i retning av «kong Olavs død ... tragisk», selv om jeg er nesten hundre prosent sikker på at det ikke var disse ordene han brukte.
«Vil du ha et par Meprobamat?» spør han når han er ferdig. «De virker beroligende.» Han gir meg tilbake hånden. Det kan nesten se ut som han har eksem rundt håndleddet. Eksem kan behandles med Hydrokortisonsalve med karbamid. Karbamidet øker penetrasjonen av hydrokortison gjennom huden. Jeg er virkelig fortvilet. Sugar, ruttupappatuttu, ah, honey honey! Jeg har mest lyst til å skrike av full hals.
«Nei takk,» svarer jeg. Man må ikke vise seg altfor svak og trengende, det kan få skjebnesvangre følger. For å markere min uavhengighet, sier jeg med en til meg å være forbløffende skarphet: «Disse forbannete rottekassene! Ufølsomme barbarer! At noen kan finne på å drepe rotter på denne smertefulle måten! Det er frastøtende!» Men nesten samtidig med at jeg sier dette, angrer jeg denne aggressive og kritiske holdningen. For å glatte over aggresjonen, tilbyr jeg ham en av sukkerbitene, og heldigvis takker han ja, hvilket varmer meg om hjertet, som man sier, og hensetter meg i en så sentimental sinnsstemning at jeg er på nippet til å gi ham en klem som takk, hvilket rent fysisk er umulig, all den stund jeg har mistet mye av min bevegelsesfrihet som følge av ... gråten presser seg på, leppene begynner å skjelve, jeg kjenner at jeg blir rød og varm i ansiktet, tankene mørklegges, de stiger og synker som en heis ute av kontroll, og under disse omstendigheter er det virkelig en mannsprestasjon ikke å vise seg svak. Jeg har ofte registrert at når to mennesker rykkes nær innpå hverandre, hvis for eksempel den ene kommer med en betroelse, så er det fryktelig vanskelig å opprettholde den nødvendige distansen. Av frykt for at den stilige mannen skal fatte mistanke til meg, og kanskje tro at jeg ikke er herre over situasjonen, avleder jeg ham ved å spørre om han ikke kan ta av papiret på en av sukkerbitpakkene og stikke de to sukkerbitene inn i munnen min. Dette gjør han med en slik eleganse i fingerbevegelsene at jeg gjetter meg til at han er kirurg, kanskje hjernekirurg. Ah, honey honey! I forbindelse med innsamlingsaksjonen for psykiatrien i 1992 uttalte en psykiater at hun godt kunne se for seg at man i fremtiden behandlet psykiske lidelser ved operative inngrep i hjernen, med laser. Enkelte av mine overordnede ville kunne profittere på et slikt inngrep. Jeg vet egentlig ikke hva laserstråler er, men på jobben har vi en laserprinter, og den gir mye bedre utskrifter enn tusen matriseskrivere til sammen. «Kirurgisk presisjon» er et uttrykk som vekker både angst og beundring i min sjel. Postscript-printere kan også være laserprintere, men det har ennå ikke lykkes Herbert på dataavdelingen eller Timmy på reproavdelingen å få meg til å forstå hva postscript er for noe. Mens kirurgen fører sukkerbitene inn i munnen min, støtter han til og med hodet mitt med den andre hånden. Jeg blir virkelig rørt av denne omtanken, men så er det jo hett også, og solen skinner. Litt blod har faktisk allerede begynt å renne ut av hullet, helt ubetydelige mengder, ikke noe å snakke om. Merkelig nok har jeg mistet følelsen i fingrene, men det er sikkert forbigående. Verre er det at jeg også merker at jeg har begynt å blø neseblod – igjen.
«Hvis rotter først skal drepes, er nok dette den mest humane måten å gjøre det på,» sier herren. Først blir jeg litt forvirret av disse ordene, men så skjønner jeg at det rett og slett er et svar til mitt aggressive utfall mot rottepineriet. «Det er ikke til å komme forbi at rotter er et stort problem. Og til det du sa om at det er smertefullt – vel, det kan tenkes at indre blodansamlinger forårsaket av rottegiften kan trykke på nerver og gi smerter på den måten. Dette har man imidlertid ikke kunnet påvise. Husdyr som blir forgiftet ved uhell (oftest hund) gir vanligvis ikke inntrykk av å ha smerter.»
Handlingen i Kvinne med bananer
En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.
Øystein Norges litteraturhistorie, bind 8
Som Lund og flere andre gir han i romanen Kvinne med bananer (1993) en kritisk framstilling av vår artifisielle verden og det som i postmoderne tenkning er blitt kalt vår hyperreelle verden av bilder og medieskapte illusjoner. Handlingen starter med at korrekturleseren Mark oppsøker et sykehus, angivelig for å drive research i forbindelse med en roman han skal lese korrektur på. Det viser seg imidlertid snart at dette er et bedrag. I virkeligheten skal han legges inn på en psykiatrisk institusjon. Mark er således en upålitelig jeg-forteller - en selvbedrager og en fremmedgjort person som forsøker å holde verden på avstand. Dette er ikke til hinder for at han andre ganger med stort klarsyn avdekker ubehagelige sider ved vårt (medie)samfunn. Med sin dype fascinasjon av medier og reklame, av alt det lettvinte og overflatiske som kjennetegner vår moderne konsumkultur, framstår han som en tidstypisk skikkelse. Enkelte kritikere sammenlignet ham imidlertid også med Oskar Matzerath i Blikktrommen av Günter Grass – på samme tid offer og refser, sårbar og brutal, klok og ondskapsfull. Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».