Belastningsskader

Hvorfor har jeg under research-arbeidet ikke gjort meg notater? Oppholdet her på sykehuset har påført meg store psykiske påkjenninger. Jeg har sett og hørt mer enn jeg egentlig er moden for. Jeg er enig med enkelte psykoanalytikere i at friske, normale mennesker ikke tar skade av å se kroppslig forfall, vold og ekstrem lidelse i kunst, det er bare det at jeg ikke har bedt om det. Hadde det ikke vært for den romanen! Hadde det ikke vært for mors ... for research ... folk har imidlertid en klar tendens til å overdramatisere sine plager og problemer. Dette kalles hypokondri på fagspråket. Syting og surmuling er absolutt det mest motbydelige mor vet.

Jeg banker forsiktig på døren til 397. Søster Evelyn har nemlig nettopp fortalt meg at en person ligger død der inne, og det må jo være et godt utgangspunkt for research-arbeid. Ingenting kan sette livet mer i relieff enn døden. Ikke noe svar. Hensynsfullt langsomt åpner jeg døren og går inn i rommet. På hver sin side av det store vinduet står det to senger med hvert sitt nattbord. Et lite hjørnebord, overfylt av papirer, står like ved siden av vaskeservanten. På hyllen under speilet står tre halvopprullede tannkremer, to tannbørster i hver sine glass, tannpirkere, en tube Canesten, Dentofix festemiddel til tannproteser, barbersaker (Gillette – the best a man can get), tanntråd, en deodorantspray, en roll-on, en flaske med det fabelaktige munnskyllemiddelet Vademecum, after shave, Tetracyclin-tabletter til behandling av kviser, adrenalin øyedråper og to kammer. Det første jeg gjør når jeg kommer på besøk til folk, er å ta meg en tur på badet for å smugkikke i badeskapet. Det jeg mest av alt håper å finne er kondomer, men jeg har til dags dato aldri funnet en eneste kondom. Jeg tror flesteparten oppbevarer dem på soverommet. Det lukter sterkt av sykehus her, kanskje også en anelse avføring, men det gjør ikke noe. Brillene mine er nærmest ugjennomsiktige på grunn av fettmerker og flasspartikler, men jeg er for deprimert til å rengjøre dem. Dessuten føler jeg meg litt naken uten brillene, våpenløs så å si, særlig hvis det er fugler i nærheten. Et «Røyking forbudt!»-skilt på veggen irriterer meg noe helt grenseløst. I tillegg er det også en lukt av ... ja, er det ikke bananer, da? En gang hadde mor lagt en pose med bananer inn i kjøleskapet, med det resultat at sjokomelken fikk banansmak, smøret fikk banansmak, honningen fikk banansmak, gulosten fikk banansmak, camembert-osten fikk banansmak, middagsrestene fra dagen før (fiskesuppe) fikk banansmak, ketchupen fikk banansmak, leverposteien fikk banansmak, surkålen fikk banansmak, kneippbrødet (som bør oppbevares i kjøleskapet) fikk banansmak, makrellen i tomat fikk banansmak og kaffefløten fikk banansmak. Ved den anledning fant jeg det riktig å komme med en liten, munter irettesettelse av mor, et slags forsøk på å få til en forsoning, men hadde jeg ant at hun skulle bli så hysterisk, ville jeg selvsagt unngått å nevne det og bare tatt bananene ut av kjøleskapet. Men da skal du se hun hadde spurt meg hvorfor jeg tok bananene ut, og så hadde vi hatt det samme helvetet som vi fikk. Nå er ikke jeg av dem som lar meg bringe ut av fatning i tide og utide, og vanligvis klarer jeg å beholde sinnsroen, uansett hvor høyt mor skriker og hamrer på døren inn til rommet mitt. Men alle foreldre må lære seg til å respektere barna sine, og gi dem en fair sjanse til å utvikle sine skapende evner. Dette har jeg både sett på et program på TV og lest i en bok om barneoppdragelse, en bok som for øvrig var full av korrekturfeil. Det sto også noe om speiling av barnets storhet i denne boken, men noen ganger kan de sprenglærde professorene uttrykke seg så ullent at du nesten får lyst til å gi dem en klem og ønske dem bedre lykke neste gang. Av de reklamene jeg har sett de siste årene, er Gillettes absolutt de vakreste. Ja, nå holder jeg nesten på å glemme Goodyear (take me home), men Gillettes kan allikevel ingen slå. Bare tagningen av faren som løfter opp sønnen sin på en strand i solnedgangen er så vakker og harmonisk, og så tusendobbelt virkningsfull fordi den kjøres i slow motion, at jeg får frysninger på ryggen bare jeg tenker på den.

I filmen Danny og den store fasanjakten, som jeg tror jeg har sett 25 ganger, samarbeider far og sønn om å gi alle fuglene i området sovemedisin. Her har norskættede Roald Dahl (som skrev boken filmen er basert på) virkelig truffet spikeren på hodet. Slutten er dog temmelig ekstrem. Jeg tror all den faretruende flaksingen fra de oppvåknende fuglene kan virke angstskapende på sarte barnesjeler, noe jeg også har påpekt i brevs form til Roald Dahl personlig, hovedrolleinnehaveren i filmen (Jeremy Irons), Jeremy Irons’ sønn (som spiller Danny), filmselskapet (Portobello Film), og videodistributøren. Og da NRK TV viste filmen i sin helhet uten å sensurere bort slutten, mente mor at jeg like så godt også kunne sende et brev til NRKs filmavdeling. Jeg vil ikke høre snakk om at mor er død, for det er hun ikke.

Øystein Norges litteraturhistorie, bind 8

Som Lund og flere andre gir han i romanen Kvinne med bananer (1993) en kritisk framstilling av vår artifisielle verden og det som i postmoderne tenkning er blitt kalt vår hyperreelle verden av bilder og medieskapte illusjoner. Handlingen starter med at korrekturleseren Mark oppsøker et sykehus, angivelig for å drive research i forbindelse med en roman han skal lese korrektur på. Det viser seg imidlertid snart at dette er et bedrag. I virkeligheten skal han legges inn på en psykiatrisk institusjon. Mark er således en upålitelig jeg-forteller - en selvbedrager og en fremmedgjort person som forsøker å holde verden på avstand. Dette er ikke til hinder for at han andre ganger med stort klarsyn avdekker ubehagelige sider ved vårt (medie)samfunn. Med sin dype fascinasjon av medier og reklame, av alt det lettvinte og overflatiske som kjennetegner vår moderne konsumkultur, framstår han som en tidstypisk skikkelse. Enkelte kritikere sammenlignet ham imidlertid også med Oskar Matzerath i Blikktrommen av Günter Grass – på samme tid offer og refser, sårbar og brutal, klok og ondskapsfull. Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Les flere omtaler her

Elin Brodin i Aftenposten 8. oktober 1993

Dette er en original og stilsikker debut, som dessuten må rangeres blant de mest underholdende bøker jeg har lest på en god stund.
[…]
I hovedpersonens særpregede sinn foregår konstant en manisk aktivitet. Alle inntrykk kjøres gjennom en analytisk kvern, tilsynelatende uten seleksjon, noe som etterhvert fremprovoserer en følelse av desorientering hos leseren. Og selv om vår uopphørlig observerende og dissekerende pasient er en mentalt eller iallfall emosjonelt forstyrret ung mann, med morsbinding og en oppsiktsvekkende fiksering på alskens motbydelige detaljer ved kroppslig forfall og avfall, kritiserer han likevel omverdenen med en intelligent humor som bør kunne stimulere selv den mest åndsfraværende og fantasiløse leser. Riktignok slår hovedpersonens kritikk like ofte tilbake på ham selv, men dette øker jo bare underholdningspotensialet.
    Et kaos av komikk og fasettert ironi flytter grensene mellom fantasi og virkelighet, fremhever det absurde ved vår levemåte og våre betraktninger – og anskueliggjør ikke minst spørsmålene omkring galskap og normalitet på en elegant måte.
    «Kvinne med bananer» har på visse felter mye til felles med Bret Easton Ellis' omdiskuterte roman «American Psycho». Disse likhetstrekkene sannsynliggjør at Skramstad er inspirert av Ellis, selv om «Kvinne med bananer» uten tvil er et selvstendig verk.
    Vår korrekturleser har mer enn en snev av Batemans monomane uttrykksmåte, ispedd lignende umotiverte følelsesutbrudd. Nå skal det medgis at Skramstads hovedperson besitter en noe mer nyansert personlighet og legger for dagen en slags forvirret vilje, om ikke akkurat noen evne, til innlevelse og meningsfylte sosiale relasjoner. Dessuten nøyer han seg med et enslig mord i tillegg til selvmutilasjonen, mens Bateman som kjent parterte de fleste han traff.
    Men Bateman og vår mann har den samme fascinasjon for maskiner, rotter og rockemusikk, samt for bruksanvisninger, reklametekster og annen tom informasjon, eller desinformasjon, som de med fanatisk nøyaktighet lagrer mellom hjernevindingene og repeterer i de selsomste forbindelser. Vår mann er i tillegg begeistret for barnesanger; utdrag fra Egners Karius og Baktus-viser og Lillebjørn Nilsens «En himmel full av stjerner» dukker for eksempel opp hvor man minst hadde ventet det. Her finnes selvfølgelig mye stoff til ettertanke for den som er opptatt av samfunnskritikk.
[…]
Tar jeg ikke mye feil, kommer enkelte til å oppfatte Skramstads tilnærming til stoffet som respektløs og overfladisk, men jeg synes ikke det er grunn til slik kritikk. Teksten appellerer i utgangspunktet mer til intellekt enn til emosjoner; den er finurlig, skarp og blottet for eksplisitt følsomhet. Dette kan sikkert virke like sterkt og fremkalle like interessante reaksjoner som mang en øm skildring, noe avhengig av leserens innfallsvinkel og temperament. Uansett kan det neppe herske tvil om at Skramstad behersker den tilnærmingsmåte han har valgt.
    I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.
    Dette er en usedvanlig overbevisende debut.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Jannike Kampevold Larsen i Kritikkjournalens skjønnlitteraturnummer 1993

[…]
Her, mot slutten, forstummer den satiriske latteren fra den første delen av romanen. Slutten, med sine nitide beskrivelser av lik, blod, gravforordninger og kistemål, har i sin brutalitet det jeg vil kalle et tekstlig overskudd. Som Mark, beveger også teksten seg mot et «fall», uten mulighet for tilflukt eller redning: «Må jeg fortelle mer?»

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no