Anemiske rotter
Jeg tørker svetten bort fra pannen med den ledige hånden. Nå kjenner jeg meg matt, nesten litt kvalm, sikkert på grunn av blodtapet, helt uten lyst til å arbeide mer med denne romanen, i hvert fall kutte ut research-arbeidet, den fordømte, samvittighetsfulle arbeidsmetoden min, evig og alltid forberede seg grundig, ganske mye blod har samlet seg utenfor hullet, temmelig lite hvis du sammenlikner det med ... men jeg vil ikke vise meg altfor svak overfor den velkledde herren. Han kan for alt jeg vet være en overlege eller en av toppene i administrasjonen. Det plager meg imidlertid å tenke på hva mor vil si når hun får se min delvis oppspiste arm. Hadde det ikke vært for mannen ved siden av meg, ville jeg ha forsøkt å slikke opp blodet som renner ut av hullet, for (helt uoffisielt) synes jeg mitt eget blod smaker godt, og fra mytologien vet vi at helten kan bli i stand til å tyde fuglenes språk hvis han slikker i seg blodet til dragen han nettopp har drept. Det er enn videre viden kjent at blodgivere får gratis mineralvann for å kompensere det væsketapet en blodtapping innebærer. Men skamfølelsen er for stor. Man slikker ikke i seg sitt eget blod. Små barn kan finne på å slikke i seg sitt eget blod, men ikke voksne. Andres blod byr meg rent fysisk imot, og det er ikke fritt for at jeg begynner å assosiere fritt, for eksempel med Saba self-sit, tamponger og annet i den sjangeren. Jentene på jobben driver ustanselig og grafser etter disse «gjenstandene» i de knitrende veskene sine før de løper ut av avdelingen for å ... nei, det er best ikke å grave seg for dypt ned i denne materien. Jeg har mer enn nok annet. Enkelte kvinnelige typografer og korrekturlesere har endog disse «gjenstandene» helt øverst i veskene sine, nesten demonstrativt. Mor har heldigvis sluttet med dem, men hun har allikevel beholdt en ti–tolv stykker på et hemmelig sted i leiligheten, et sted jeg i utgangspunktet ikke har adgang til. Ofte grubler jeg over hvorfor hun har beholdt dem, men egentlig har vel ikke sønner noe med den slags.
Delvis med øynene vendt oppover, slik at jeg bare ser det hvite i øynene hans, fortsetter overlegen: «Når blodets koagulasjonsevne hemmes på denne måten, resulterer det i at blødning forårsaket av små eller store skader ikke stopper, fordi blodet ikke koagulerer.» En svetteperle renner nedover tinningen hans, nesten parallelt med en blodåre. Denne varmen er til å bli gal av. «I tillegg blir kapillærene, de tynneste blodårene, også mer permeable, det vil si gjennomtrengelige, slik at blodet lekker ut gjennom kapillærveggene, selv om de ikke direkte er overrevet ved skader. Blødningene kan skje overalt i kroppen, lettest synlig i hud og slimhinner, men samtidig også til tarm, kroppshuler, i muskulatur og liknende. Blodtapet resulterer i anemi, som gir slapphet, døsighet og til slutt død. Hvor fort et forgiftet dyr dør, avhenger av hvor stor dose som er tatt inn, men det mest vanlige for rotter er at de spiser gjentatte ganger av det utlagte åte, og derfor utvikler anemien gradvis. Jeg tror dette er en behagelig måte å dø på.»
Øystein Norges litteraturhistorie, bind 8
Som Lund og flere andre gir han i romanen Kvinne med bananer (1993) en kritisk framstilling av vår artifisielle verden og det som i postmoderne tenkning er blitt kalt vår hyperreelle verden av bilder og medieskapte illusjoner. Handlingen starter med at korrekturleseren Mark oppsøker et sykehus, angivelig for å drive research i forbindelse med en roman han skal lese korrektur på. Det viser seg imidlertid snart at dette er et bedrag. I virkeligheten skal han legges inn på en psykiatrisk institusjon. Mark er således en upålitelig jeg-forteller - en selvbedrager og en fremmedgjort person som forsøker å holde verden på avstand. Dette er ikke til hinder for at han andre ganger med stort klarsyn avdekker ubehagelige sider ved vårt (medie)samfunn. Med sin dype fascinasjon av medier og reklame, av alt det lettvinte og overflatiske som kjennetegner vår moderne konsumkultur, framstår han som en tidstypisk skikkelse. Enkelte kritikere sammenlignet ham imidlertid også med Oskar Matzerath i Blikktrommen av Günter Grass – på samme tid offer og refser, sårbar og brutal, klok og ondskapsfull. Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».
Handlingen i Kvinne med bananer
En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging og en kvinne uten vibrovagina. Researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag.
Om forfatteren
Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.