Alt som var av søtt og godt

Det kan ikke være mer enn 30 meter bort til vaktmesteren. I høyden 35, i hvert fall ikke mer enn 40. Hvis jeg må ta et endelig standpunkt, vil jeg si at sannheten ... avstanden er nærmere 20 meter enn 40. Det er under ingen omstendighet 50 meter. Fortsatt andpusten overøser jeg ham med unnskyldninger fordi jeg forstyrrer ham i hans arbeid, i befippelsen gir jeg ham endog et kameratslig klapp på skulderen for å godgjøre ham, men selv om han forsøker å berolige meg med at det ikke gjør noe, han får allikevel faen meg ikke noe liv i den jævla krana, står jeg med en følelse av at jeg bør komme meg vekk litt faderlig fort. Min erfaring er at vaktmestere og rørleggere ønsker å arbeide mest mulig alene. For at han ikke skal bli såret og lei seg, føle seg mindreverdig fordi jeg har lengre utdannelse enn ham, spør jeg ham litt ut om hvilke merker arbeidsredskap han bruker. Har han hørt om verktøymerkene Bahco, Stiletto, Geilo-verktøy, Olfa, Sandvik eller Strong? Ja, han har det? Har han hørt om Mustads stifter og spikrer? Hva med Stanley-kniver? Alt dette kjenner han til. Vet han forresten hvor mye horene på strøket tar for en standard runke/suge-tur? Eller hva med Black & Deckers stikksag med styrehjul for bladet? Å, ja? Jaså? Vribar? Også forlenges? Videre ramser jeg opp McCulloch motorsag, Alpha kompressorer ... eller hva med Skramstad-kitt? Kan ikke det brukes nær sagt til alle typer hull, sprekker og revner? Han ser nesten litt faglig fornærmet på meg, men er åpenbart samtidig en smule forundret over at jeg bringer akkurat dette emnet på banen. Casco HusFix er tingen. Jeg ser på hele kroppsholdningen hans at det er Casco HusFix som er det eneste holdbare. For at det ikke skal oppstå en pinlig stillhet (jeg vil for enhver pris unngå å sette ham i forlegenhet), opplyser jeg ham om at man kan få kjøpt tre praktiske tenger gjennom Select til sensasjonell pakkepris, kun kr 59,90. Pakken inneholder hulltang, maljetang- og trykknapptang. Gratis får man i tillegg et utvalg maljer og trykknapper. Vaktmesteren snur seg bort fra meg og prøver seg på nytt på kranen, men den er død som en sviske. Han griper en feiekost og begynner frenetisk å feie på asfaltfortauet. Er han redd meg fordi jeg er mer verbal enn ham? Svisj! Svisj! Støvet virvler opp i ansiktet mitt, men det kommer ikke på tale å kritisere ham. Folk som står i veien for andre, må selv bære ansvaret for konsekvensene, det pleide alltid far å si. I stedet tillater jeg meg å spørre om aluminiumskassene. Han forteller at alle kassene står der for å forhindre en eksplosiv utvikling av rottebestanden. Inni kassene har man lagt åte med gift, og hullet er også slik formet at rotta kommer inn, men ikke ut. Når rotta så er innestengt, kommer den til å spise av åtet, og etter hvert dø. Det er i hvert fall dette han har hørt. Men det er aldri godt å vite hva man skal tro, for hvis én gir en beskjed, så kan du være sikker på at en annen gir deg motsatt beskjed dagen etter, slik er det alltid. Et eget utryddelsesfirma har ansvaret for tilintetgjørelsen, ikke vaktmesterne.

Den plutselige energien jeg hadde fått da jeg spratt opp fra busken, glir sakte ut av kroppen mens jeg hører på vaktmesteren. Det går også opp for meg under prekenen hans at jeg har glemt Finn-Erik Vinjes makeløse verk Skriveregler hjemme. Hva dette innebærer, kan bare korrekturlesere forstå. Går det an å låne den på sykehusbiblioteket her? Fra et av vinduene i det fjerne hører jeg en dramatisk sopran synge en sang fra min barndom: «Alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.» Antakeligvis er hun innesperret mot sin vilje på lukket avdeling, for hun synger med en skingrende vibrato, hvilket folk ofte gjør når de prøver å uttrykke sine innerste følelser. Overforbruk av sukker kan øke leverens og nyrenes volum og reduser de hvite blodlegemenes evne til bekjempelse av bakterier. Jeg har lyst til å ta et godt tak rundt vaktmesterens hals og protestere, si at jeg synes det er barbarisk å drepe rotter på denne måten, men akkurat idet jeg skal til å si dette, blir jeg overmannet av en absurd følelse av ikke å nå frem, at det ikke vil nytte å si noe, at ingen er interessert i å lytte til meg. Kroppen blir matt. Det føles nesten som om den begynner å falle fra hverandre. Helt irrasjonelt, selvfølgelig, men heldigvis kan ingen lese tankene mine. Antakeligvis er det ungeskrikene, heten og det sterke sollyset. Ungeskrik er det verste jeg vet. Ungeskrik, lynnedslag og sterkt sollys.

Om forfatteren

Per-Erik Skramstad har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. Han arbeider som frilans webredaktør og webutvikler (Webkommunikasjon.no). Skramstad er redaktør for operanettstedet Wagneropera.net (Richard Wagner) og rettskrivningsnettstedet Korrekturavdelingen.no.

Linn Ullmann i Dagbladet 4. oktober 1993

[…] «Kvinne med bananer» er en ekkel, slitsom og utrivelig bok. […] Skramstad ønsker ikke å underholde oss, han vil dra oss nedover. […] Per-Erik Skramstad har, til debutant å være, skrevet en imponerende konsekvent roman. den er intelligent, satirisk og gjennomtenkt.

Les flere utdrag fra kritikernes dom her

Per-Erik Skramstad er en norsk forfatter og frilans webredaktør/webutvikler.

Nettstedet er ut- og innviklet av Webkommunikasjon.no