Regine Normann
Den sisste bøn

Maleren Ludvig Skramstad in memoriam

Høi og taus med sænket vinge
dødens engel stod ved leiet.
Men med panden klam av dødssved,
øiet færdig til at briste
ofret bad: Laan mig din vinge!
Und mig gjennem natten fare
hjem til landet, som jeg elsker -
- - Se det - se det, før jeg dør.

Der det stiger over vandet,
løfter sig mot vaarlys himmel,
bærer jøklers hvite bræ
som en sølvkrans om sin tinding.
. Stort og stille aander havet
ind mot fjeldets nakne svaberg,
kviskrer mellem tangens blad,
speiler bergets bare flaker,
speiler liens unge løvspræt,
speiler folkets hjem ved stranden
- baat og skute der den færdes -
himlens klare, aapne blaane
og den skjære, lette vaarsky
som bær solens guld i brem.
- - - Maaken seiler
over holmen over sundet
og paa togt indover landet.

- - - Rappe fugleskygger danser
lekende henover sandet.
- - - Skarven sitter mørk og bygger
svarte kors fra høie sten.
- - - - - - -
Alle vaarens gode vætter
vækker sindene av dvale,
bøier kampens stride vilje
myk og varm for livets elskov.
- Skogen faar sin sangerskare
- Engen bærer tusen blommer
- - - - - - -
. Duft fra muld og duft fra groe,
. duft fra knop som hylstret sprænger.
Aa min sjæl det alt fornemmer!
Ta mig død nu er jeg rede.

Englen tok ham
vârt som mor
tar barn paa armen:
«Alt i kjærlighet du aatte
er dit evighetens eie.»

 

Dette minnediktet av forfatteren Regine Normann sto i tidsskriftet Det tyvende aarhundrede 1913, s. 70. Regine Normann ble kjent med Ludvig Skramstad da hun og hennes daværende ektemann, Tryggve Andersen, bodde i Sør-Tyskland 1909–1910.

Ludvig Skramstad må åpenbart ha gjort et sterkt inntrykk på forfatterekteparet, især Regine. Regine og Tryggves Tysklands-opphold er beskrevet i Liv Helene Willumsen: Havmannens datter. Regine Normann – et livsløp. Oslo 1997.

Tilbake til forsiden