Hva er en «folkebok»?

Det vi i dag kaller «folkebøker» spenner over alt fra religiøse fortellinger, eventyr, kongekrøniker til karnevaleske romaner. En klar, utvetydig definisjon er umulig å oppdrive. Forskere og utgivere inkluderer forskjellige bøker. Skal man befatte seg med disse bøkene, må man derfor finne seg i at begrepet ikke kan avgrenses en gang for alle. Man må leve med glidende, ulne overganger.
    Det misvisende begrepet «folkebok» er et barn av romantikken. Det er lånt fra det tyske «Volksbuch». I Tyskland blir begrepet vanlig fra og med utgivelsen av Joseph Görres: Die teutschen Volksbücher (1807). Görres mente at man kunne føre denne litteraturen tilbake til en i «folket» levende åndelig kraft, folkeånden.
    I Danmark ble bruken av begrepet vanlig med Carl Elberlings utgivelse av Karl Magnus, Griseldis, En Doctors Datter, Fortunatus og Melusina i 1866–67.
    «Folkebøkene» har hatt stor internasjonal utbredelse. Ofte ble de utgitt anonymt. De var først en del av overklassens litteratur. I løpet av de første århundrene etter middelalderen spredde de seg til de lavere sosiale lag av befolkningen. I takt med denne publikumsforskyvningen sank bøkenes status.
    Noen forskere har forsøkt å bruke statistikk fra bøkenes utgivelseshistorie og i tillegg ta utgangspunkt i de tilgjengelige data om lesergruppen til disse bøkene i et forsøk på å avgrense sjangeren «folkebøker». Fra et mer litteraturvitenskapelig synspunkt synes dette å være den eneste måten man kan forsvare bruken av begrepet «folkebok». Andre kriterier kan ikke brukes. Det som kompliserer denne metoden, er at materialet er fullt av huller; mange utgaver av bøker fra 1400–1600-tallet må antas å være tapt for alltid, og kildene til informasjon om lesergruppene er i høyeste grad mangelfulle.
    Hva bøkenes utbredelse og tilgjengelighet angår, kan man sammenlikne folkebøkene med vår tids paperpackbøker.
    Johannes Knudsen, utgiveren av Lucidarius (1909, se for øvrig oversikten over bøker som faller utenfor folkebokbegrepet), karakteriserer folkebøkene som «Bøger, som i Spekulationsøjemed er trykt og udstyret med hele Folket for Øje, især dog de brede Samfundslag, og som virkelig ogsaa er trængt ud til og læst af disse gennem adskillige Slægtled. Heraf følger altsaa, at der ikke kan trækkes nogen skarp Grænse mellem dem og den øvrige Literatur.» (Lucidarius s. 8)
    Forfallet kan også iakttas i det ytre: Bøkene ble simplere, noe som særlig er synlig i tresnittenes kvalitetsforringelse utover på 1500-tallet; på 1600-tallet forsvinner de så å si helt (unntaket er Uglespeil-utgavene). Johannes Knudsen beskriver det slik: «Det er især med Hensyn til Billedstoffet, at denne Forsimpling af Folkebøgernes Udseende straks falder i Øjnene. Hvem kender ikke disse rædselsfulde fortklattede og plumpt udførte Træsnit, hvormed navnlig Titelbladene er prydede, og som man skulde tro stammede fra Billedkunstens og Bogtrykningens Barndomstid. Paa den, der har blot en lille Smule Skønhedssans, kan de kun virke enten frastødende eller ufrivillig komisk. Det er især disse saa tarvelige Billeder, der giver Nutidens Folkebøger det Præg av Simpelhed, som klæber ved dem.»
    I takt med bøkenes synkende status blir de også mindre: Bøker som før kom ut i kvartutgaver (noen endog i folio), avløses av oktaver. Videre er det karakteristisk for forfallet at det ikke lenger er de førende boktrykkerne som utgir dem; de utkommer etter hvert ofte uten angivelse av boktrykker. Mot slutten av 1600-tallet blir det vanlig å bytte ut utgivelsesåret med «Prentet udi dette Aar». At formaliteten med å angi utgivelsessted og -år opphører, forteller mye om utgiverne; et av de «verste» eksempler på denne uetterretteligheten kan hentes fra utgivelseshistorien til Viegoleis: I 1656 heter det at boken «ey haffver været paa Danske», og i utgavene som kommer de neste 200 årene påstås det uten blussel at boken «tilforn ei haver været paa Dansk».
    En eiendommelighet ved folkebøkene er deres tittelblad (se faksimiler under hver enkelt folkebok). De er som regel «fyldt med en lang og vidløftig Titel, hvori der gøres Rede for Hovedindholdet af Bogen, og som ofte ender med en ’Moral’» (Johannes Knudsen i forordet til Lucidarius). De lange titlene var en viktig måte å lokke folk til å kjøpe bøkene. I 1493 utkom en bok med tittelen Wigoleyß vom rade vom grafcuperg (utgitt av Schönsperger i Augsburg); når boktrykkeren Knoblauch i Straßburg 26 år senere utgir boken, strekker tittelen seg over fire linjeren
    Utgiverne av Danske Folkebøger oppsatte som krav for utgivelse innenfor denne serien at bøkene skulle ha roman- eller novelleform (de ble tidligere kalt «historier»). Derfor falt en moraliserende dialog som Dødedansen (utgitt mellom 1552 og 1558), en fabelbok som En Ræffue Bog (Reineke Fuchs) og en didaktisk bok som Lucidarius utenfor denne serien. For andre bøker som falt utenfor utgivelsesrammene (og definisjonen av «folkebøker»), se egen oversikt.
    Folkebøkene hadde en stor provokasjonskraft. Åpenbart mest provoserende, kanskje fordi den var mest utbredt, var folkeboken om Uglespeil (Eulenspiegel), se for eksempel Christian 4.s åpne brev. Men hva var det som provoserte så? Den anale humoren? Nei, mener R. Paulli, en av utgiverne av Danske Folkebøger: Det kan ikke «være Uglspils uappetitlige Svinerier, der har forarget den herskende Overklasse. Nej, det er snarere selve Samfundsmoralen, der har været i Fare ved hvad man kunde kalde Bogens Tendens. De allerfleste af Historierne gaar jo ud paa, at den Skarns Knægt ustraffet faar Lov til at drive sit Spil med skikkelige Folk baade af Adel, Gejstlighed, Borger- og Bondestand, og endda faar Latteren paa sin Side.»

Med utgangspunkt i Albrecht Classens oversikt over «folkebok»-diskusjonen i boken The German Volksbuch (s. 6–12), følger her en kort og stikkordspreget redegjørelse for forskjellige forskeres standpunkt. Se The German Volksbuch for litteraturhenvisninger.
    Walter Eckehart Spengler inkluderer i begrepet alle prosatekster trykt på slutten av 1400-tallet og på 1500-tallet som hadde som mål å underholde leserne.
    Hans Rupprich ønsker ikke å bruke begrepet. Han vil heller plassere de forskjellige bøkene innenfor mindre sjangrer og tradisjoner («Romanhafte Prosaerzählungen», «Kleinepik in Vers und Prosa», «Schwankdichtung», «Lehrdichtung in Vers und Prosa», «epische Dichtung in Vers und Prosa» etc.).
    Hans-Gert Roloff foreslår å kalle sjangeren «Prosaroman».
    Jan-Dirk Müller bruker «Prosa Historie».
    Hugo Aust kaller mener at diskusjonen om typologi og terminologi er irrelevant og meningsløs fordi det flytter fokus fra det som virkelig betyr noe, nemlig fortolkningen av disse bøkene. Dette synspunktet trykker Albrecht Classen til sitt hjerte. Classen understreker også at det ikke er noen grunn til å forandre på et begrep som er godt innarbeidet i faglitteraturen gjennom nesten 200 år (Classen s. 16f). Påfallende nok ser han ingen ironi i det faktum at han med en en nesten manisk intensitet insisterer på å beholde «folkebøker» som en sjangerbetegnelse til tross for at han vedgår at det er umulig å definere sjangerens grenser.
    Inge Gaertner kategoriserer folkebøkene med utgangspunkt i statistiske kriterier som utgivelsesår, antall ganger de er blitt trykt, antall utgaver, hvilke sosiale klasser som leste bøkene, hvor lenge bøkene var populære etc.
    Walter Raitz tar avstand fra begrepet «folkebok», siden det ikke har noe å gjøre med begrepet «folk» i det hele tatt. Raitz ønsker heller å bruke «Prosaroman» eller «bürgerlicher Roman».
    Joachim Bumke ser på folkebøker som litteratur for mennesker som ikke stiller høye litterære krav.
    John van Cleve foretrekker betegnelsen «Kaufbuch», og definerer sjangeren som «utilitarian fictional literature printed on movable type, bound in book format, and sold on the retail market to the general reading public» (Classen s. 13).
    Utgiverne av Historia von D. Johann Fausten (Kritische Ausgabe), Stephan Füssel og Hans Joachim Kreutzer, sier om begrepet «Historia»: «übliche Bezeichnung für eine zugleich beispielhafte wie unterhaltsame Erzählung von geschichtlichen oder dafür ausgegebenen Gestalten. Die von der germanistischen Literaturgeschichtsschreibung lange Zeit statt dessen verwendete Gattungsbezeichnung «Volksbuch» geht von Rezeptionsbedingungen aus, die sich erst seit der Spätaufklärung entwickelt haben. Sie ist auf die Literatur der frühen Neuzeit nicht anwendbar.»

Kilder:
Danske Folkebøger: Folkebøgernes Historie (i bd. 13)
Verdens litteraturhistorie (red. H. Hertel), norsk utgave, bd. 3.
Albrecht Classen: The German Volksbuch. A Critical History of a Late-Medieval Genre. U.st. 1995.
Lucidarius – En Folkebog fra Middelalderen. Utg. av Johannes Knudsen. Kbh 1909.
Historia von D. Johann Fausten (Kritische Ausgabe). Utg. av Stephan Füssel og Hans Joachim Kreutzer. Reclams Universal-Bibliothek 1999.