Dødsdansmotivet i årstall

1050–1250

Det lages en rekke tekster (både på latin og på folkespråkene) som går under betegnelsen Contemptus mundi (forakt for den jordiske verden).

1200-tallet

Det er mulig at dødsdansene oppstår allerede på 1200-tallet – i Frankrike.

1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet

Et lite, latinsk dikt, kjent som Vado mori (Jeg går mot døden), kan være den eldste bevarte dødsdanstekst. Diktet er ikke bare monologisk; det har også forløpet av folk fra forskjellige stender som et strukturerende element, akkurat som de senere dødsdansene. I diktet stiger en etter en person frem og klager over at han skal dø.

1323

Den første (?) billedlige fremstilling av en fiolinspillende dødning (latinsk missale i Det kongelige bibliotek i Haag). (Se Johansen s. 49)

1347–53

I løpet av disse årene dør omtrent en tredjedel av Europas befolkning som følge av pest, underernæring og feilernæring.
Særlig svartedauden anses av mange som en viktig bakgrunn for forståelsen av dødsdansenes opprinnelse og utbredelse, selv om det ikke finnes et direkte årsaksforhold.

1350 ca.

Dominikansk Würzburg-håndskrift med 24 figurer og latinsk tekst. Til hver figur hørte to vers på heksameter med innrim (et ord inne i verslinjen rimer med linjens sluttord). Senere blir det laget en latinsk oversettelse av denne. (Lemmer s. 111)
Würzburg-dødsdansen er bare overlevert i blokkbøker fra 1400-tallet.

1374

Jean Le Fèvre oversatte til fransk (og bearbeidet) den latinske teksten av Würzburg-håndskriftet (se 1350). Ifølge Lemmer var det denne teksten som ble brukt til dødsdansen på De uskyldiges kirkegård i Paris (se 1424).

I hvilken grad sanktveitsdansen (tidligere kalt sanktjohannesdansen) er relevant for forståelsen av dødsdansmotivet, kan diskuteres. Det er imidlertid grunn til å nevne fenomenet: «I 1374 optrådte i Aachen en art sindssygdom, hvor de angrepne i store skarer opførte rasende danse på gader og i kirker; de syge var hallucinerede, så og hørte intet omkr. sig, men nogle troede, at de var ved at drukne i en blodstrøm, andre følte sig henrykkede til himmerige. Efter dans i timevis faldt de udmattede om og klagede over dødsangst. Under raseriet svulmede deres underliv op, og man søgte at hjælpe påa denne ‘trommesyge’ med stramt bundne tørklæder. Denne sygdom, der bredte sig til Nederl., kaldtes Sankt Johannes-dansen; den optrådte indtil 1600-tallet, hvor den ebbede ud.» (Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd 21, sp. 312. Kbh. 1958–78). En liknende type manisk dans beskrives også av Henrik Smith i hans Lægebog (1577) i kapittelet som omhandler Vildelse (Mania).

1393

I kirken Caudebec oppføres et dødsdansaktig drama. Abbé Miette skriver: «De optrædende repræsenterede alle Stænder fra Sceptret til Hyrdestaven. En efter en forlod Skuepladsen for at vise, hvorledes enhver kom til sit Endeligt, Konge saa vel som Hyrde.» (Johansen s. 49)

1400–1460

En dødsdans males i abbedikirken La Chaise-Dieu i Haute-Loire, og dette kan være den eldste dødsdansfremstilling man kjenner. Et bilde fra denne er gjengitt i Philippe Ariès: The Hour of Our Death, billedseksjonen mellom s. 204 og 205. Noen operer også med 1470 som tilblivelsesår.

1416

To håndskrift fra abbedikirken Saint Victor med den ledsagende teksten fra Innocent-dødsdansen (Ihr müßt s. 29).

1424–25

På innsidene av murene til De uskyldiges kirkegård i Paris (Cimetière des Innocents) males en dødsdans.
Denne dødsdansen må ha vakt stor oppsikt. Maleriet gikk ifølge Patrick Layet (Ihr müßt … s. 28) til grunne 1634; vi kjenner det gjennom bokutgaven av 1485 (se dette år).
Cimetière des Innocents var et yndet åsted for spaserturer. På kirkegården ble det også bedrevet en omfattende handelsvirksomhet og prostitusjon (se Philippe Ariès: The Hour of Our Death s. 69f).

1426

Teksten på den parisiske dødsdansen (se 1424) er utgangspunktet for en engelsk oversettelse foretatt av munken Lydgate.

1429

Håndskrift fra dominikanerklosteret i Lille med den ledsagende teksten fra Innocent-dødsdansen. (Ihr müßt s. 29)

1440 ca

På kirkegårdsmuren ved Dominikanerklosteret i Basel (Großbasler Dominikanerkloster) males en variant av den klingenthalske dødsdans (se 1480). Kunstneren er ukjent, men det kan være Konrad Witz (ca 1400–før 1447).
Denne dødsdansen ble viden kjent. Under rivingen av muren i 1805, klarte noen ihuga kunstvenner å redde tre tekst- og 19 bildefragmenter. Om den skiftende verdsettingen av denne dødsdansen skriver Franz Egger: «War die Todesthematik während des Barock besonders beliebt gewesen, so hatte die Aufklärung dem Thema nichts mehr abgewinnen können und das Bild verwahrlosen lassen. Das neue Zeitalter, das den Menschen von allen religiösen Zwängen hatte befreien wollen, hatte mit einem Bild, das zur Busse und Umkehr mahnte und die Allmacht des Todes vergegenwärtigte, nichts mehr anfangen können. Die gemalte Busspredigt war zum Relikt eines glücklich überwundenen Zeitalters geworden.» (Ihr müßt s. 43)

Disse restene finnes nå i Basels historiske museum.
Kunstneren stiller seg friere overfor overleveringen, og restene av dødsdansens opprinnelse som drama er forsvunnet. Kunstneren «ved ikke noget om deres gamle Teaterkostume, men gjør dem til rigtige Lig, mere eller mindre opløste, med Hud og Kød hængende i Laser paa de bare Knokler» (Johansen s. 58). Dødens grusomhet og håning av sine ofre er et nytt element.
En akvarellkopi av denne dødsdansen er gjengitt i Ihr müßt alle nach meiner Pfeife tanzen (s. 44). Døden er i et av danseparene fremstilt som svart (jf. 1486).

Dødsdans i Wengenkirche i Ulm.

1449

Hertugen av Burgund lar en dødsdans bli oppført ved sitt hoff i Brugge: «un certain jeu, histoire et moralité sur la fait de la danse macabre» (sitert etter Manfred Lemmers etterord i Der Heidelberger Totentanz von 1485).

1450–60

En etterlikning av den parisiske kirkegårdsdødsdansen (se 1424) lages i en kirke i Kermaria i Bretagne.

1460

Pergamenthåndskrift i Kassel viser påvirkning fra fransk dødsdanslitteratur.

1463

Bernt Notke (ca 1440–1509) maler en dødsdans i Mariakirken i Lübeck. Denne utgis første gang i bokform i 1489.

1465

Dødsdans-blokkbok lages i Heidelberg (finnes i et samlebind).

1466

Michaut utgir De blindes dans.

1480

Dødsdans-blokkbok lages i München (bare bildene er bevart).

1480 ca.

Dødsdansbilde i korsgangen ved nonneklosterets kirkegård i Klingenthal (Kleinbasler Kloster Klingenthal). Begynner ved kirkegårdens benhus. (Ihr müßt s. 57)

1480–89

Den belgisk-nordfranske maleren Simon Marmion (1425–89) lager et bilde av St. Bertinis liv. I bakgrunnen sees en dødsdans på en av bygningene.

1485

Guyot Marchant utgir i Paris en bok med versene fra De uskyldiges kirkegård (se 1424). Til versene ble det laget tresnitt basert på maleriet på muren. Dødsdansen skal lære folk å dø riktig. Slik lyder de innledende ordene i tysk oversettelse ved Gert Kaiser i boken Der tanzende Tod: «Oh, vernünftige Kreatur,/die du das ewige Leben begehrst,/hier hast du denkwürdige Belehrung,/um das sterbliche Leben richtig zu beschließen.» (Sitert etter Ihr müßt s. 21.)

Fra 1485 kommer det mange franske utgaver som kopierer Innocent-bildene eller benytter Marchant-tresnittene som forelegg (se note 13 Ihr müßt s. 29).

1486

En ny utgave av Guyot Marchants dødsdans utkommer (se 1485). Nå er også kvinnene inkludert (dog er bare to av kvinnene representert med tresnittillustrasjoner; de resterende kvinnene blir illustrert i nyutgaven 1491). Ved kvinnenes dødsdans er innlederen – for å forsterke skrekkeffekten – en neger (jf. 1440).
Teksten til kvinnenes dødsdans er skrevet av Martial d’Auvergne (1430–1508). Det finnes flere håndskrifter av denne teksten som er eldre enn Marchants bok. (Se note 4 på s. 35 i Ihr müßt.)
Boken inneholder også et tillegg med legenden om de tre levende og de tre døde.

1488

Heidelberg-utgaven (Ihr müßt s. 24).
Boktrykker: Heinrich Knoblochtzer.
(Manfred Lemmer opererer med 1485 som tilblivelsesår.)

På disse tresnittene (se ill. t.h.) er døden fremstilt med delvis råtnet hud, med åpen mage, og på flere av bildene tyter det ormer ut av hans kropp.
Tresnittene er enkle i streken, men har allikevel stor virkningskraft. Heidelberg-utgaven er også spesiell fordi døden fremstilles med en mengde forskjellige instrumenter.

Illustrasjonen t.h. viser en dødningeskikkelse ved kirkegårdens benhus (speilvendt detalj).

Teksten er (av plasshensyn) trykt som prosa, selv om den består av parvis rimede vers. Til hvert av tekstavsnittene hører en initial.

1489

Lübeck-inkunabel: «speigel des dodes» – første bokutgave av dødsdansmaleriet i Mariakirken i Lübeck (se 1463).
De primitive illustrasjonene til den danske dødsdansen er laget med de samme trestokkene denne Lübeck-utgaven er laget med (Ihr müßt s. 111 og Meyer s. 9).
Finnes i Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg.
Av Raphael Meyer kalt «B».

1490

Dødsdans i Mariakirken i Berlin. 22 meter langt veggmaleri. Noen opererer med 1484 som tilblivelsesår. (Se også 1539.)
Døden fremstilles på disse bildene som en anemisk, underernært mann, og opptoget minner mer om en prosesjon enn en grotesk dans.

Dette veggmaleriet ble gjenoppdaget først 1860.

Det utkommer en ny utgave av Marchants dødsdansbok, og dette er en kopi av 1486-utgaven.

15. oktober utgis en latinsk dødsdansutgave av Goddefroi de Marnef med Marchants tresnitt. Et eksemplar av denne (som i sin tid var eid av Ravensburg-humanisten Michael Hummelberger) befinner seg i BOSS.

 1491

Ny Marchant-utgave (uten kvinneskikkelser) og en utvidet utgave av 1486-utgaven (Ihr müßt s. 29 og 35)

 1492

Ny Marchant-utgave som følger 1486-utgaven (Ihr müßt s. 29).

Ny utgave av Heidelberg-utgaven fra 1488 (Ihr müßt s. 24).

1493

Hartmann Schedel (1440–1514) utgir sin berømte verdenskrønike Liber Chronicarum cum figuris et maginibus ab initio mundi med tresnitt av Michael Wolgemuth og Hans Pleydenwurff. Albrecht Dürer, Wolgemuths elev, har sannsynligvis deltatt i arbeidet med utgivelsen.
Det finnes i denne et bilde av fem dødninger: en spiller på et blåseinstrument, en er på vei opp av graven og de tre andre danser. (Klikk på bildet for å se det omtalte tresnittet.)

1496

Ny utgave av Lübeck-inkunabelen fra 1489. Denne finnes i Wolfenbüttel.

Slutten av 1400-tallet

Bernt Notke (ca 1440–1509) maler en dødsdans i Nikolauskirken i Tallinn (Reval).

1510

Albrecht Dürer lager et tresnitt av Døden som høflig presenterer en landsknekt et timeglass på en kirkegård.

1512

I Paris utgis Danse macabre des hommes av Jehan Trepperels (senior) enke og Jehan Jehannot. Dateringen er usikker. Eksemplarer finnes i Bern og BOSS. Utgangspunktet er Danse macabre-fresken på kirkegården Cimetière des Innocents (se 1424). For ytterligere info se Ihr müßt s. 28–30)

Simon Vostres berømte tidebok utkommer. Den inneholder tresnitt i margen hvor døden dreper folk med en stor pil.

1515–20

Niclaus Manuel Deutsch maler en dødsdans i Bern. Denne ble ødelagt i 1660, men to vannfargekopier finnes fortsatt.
Det er en utpreget antikatolsk ånd over maleriet, noe som også kjennetegner det danske dødsdansskuespillet.
Kunstneren har inkludert seg selv i bildet: Mens han maler på den siste figurgruppen (hedninger og jøder), kommer Døden for å hente ham.

1520

Utgivelse av dødsdansen i Lübeck. Et eksemplar finnes i The Bodleian Library i Oxford.
Av Raphael Meyer kalt «A»

1522–26

Lützelburger lager tresnitt etter Holbeins tegninger til en dødsdansserie (Basel).

1529

Dødsdansfremstillingen på Cimetière des Innocents i Paris ødelegges (se 1424).

1538

En fransk utgave av Holbeins dødsdans-trykk

1539 ca.

Dødsdansen i Mariakirken i Berlin (1490) overkalkes som følge av reformasjonen.

1552–1558

Boktrykker: Hans Vingaard, København.
Sannsynlig tid for utgivelsen av den gamle danske dødsdans. De krasse utfallene mot katolisismen synes dog å antyde at skuespillet er skrevet før 1540.

1634

Salomo Sartorius utgir den gamle danske dødsdansen på nytt. Se her.

1650

Rudolph Meyer utgir en dødsdans i Zürich.

1738

Lydert Høyer oversetter Lübeck-dødsdansen til dansk: Den Lübeckske Dødning-Dants, som er at see afmalet udi St. Mariæ Kirke i Lübeck, de Lysthavende til Fornøjelse og for sin Mærkværdigheds skyld efter Begjæring udi danske Rim oversat af Lydert Høyer. Trykt hos Ernst Henrich Berling, København. 1 ark i oktav. (Nyerup s. 308f)

1762

Det menneskelige Livs Flugt, Eller Døde-Dands, Hvorudi ved tydelige Forestillinger og Undervisnings-Vers viises, hvorledes at Døden, uden Persons Anseelse, dandser af med enhver, endog ofte uformodentlig, fra Verden til Ævigheden, Afbildet ved lærerige Stykker, og Samtaler imellem Døden og Personerne. Forlagt og besørget til sine Landsmænds nytte og Fornøjelse af Thomas Larsen Borup. Kiøbenhavn, 1762, trykt og findes til kiøbs hos T.L. Borup, boende i store Helliggeist-Strædet. (Nyerup s. 310, men rettskrivningen ovenfor følger faksimileutgaven, ikke Nyerups unøyaktige gjengivelse.) Se tittelbladet.

Takk til Lukas Verlag for tillatelse til bruk av materiale fra Der Berliner Totentanz zu St. Marien.

Kilder:
Winfried Frey og Hartmut Freytag (red.): Ihr müßt alle nach meiner Pfeife tanzen. Hannover 2000. (Katalog til utstillingen Totentänze vom 15. bis 20. Jahrhundert aus den Beständen der Herzog August Bibliothek Wolfenbüttel und der Bibliothek Otto Schäfer Schweinfurt.)
Den gamle danske Dødedans. Utg. av Raphael Meyer. Kbh. 1896
Carl Fehrman: Dødsdansen. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd 3, sp. 449-455 og bd 21, sp. 312f). Kbh. 1958–78
P. Johansen: Dødens Billede. Et Udsnit af Kunstens og Kulturens Historie. Kbh 1917
Der Heidelberger Totentanz von 1485. Utg. av Manfred Lemmer. Frankfurt am Main 1991.
Peter Walther: Der Berliner Totentanz zu St. Marien. Lukas Verlag.
Rasmus Nyerup: Almindelig Morskabslæsning i Danmark og Norge igjennem Aarhundreder, utgitt på Andreas Seidelins Forlag i København 1816.
Thomas Cramer: Geschichte der deutschen Literatur im späten Mittelalter (München 2000, DTV2450)

Den gamle danske dødedans i Det Kongelige Bibliotek